Scroll To Top

Fallen – Konstruert for å selge

Plater 15. juni 2003
Karakter

Jeg snakker om band som Limp Bizkit, 12 Stones, P.O.D. og nyankomne Evanescence. Sistnevnte har nylig sluppet Fallen, en langspiller som føyer seg pent inn i rekken av nu metal-utgivelser med tunge gitarer og «snakkesynging»- ikke ulikt rap. Særlig originalt er det ikke, men med rett produsent blir det ikke nødvendigvis så dårlig heller.

Fallen er eksempelvis godt produsert. Det måtte den ha vært for i det hele tatt å utmerke seg i hopen av band som etterhvert omfavner denne musikkstilen. Derfor stikker den ikke hodet noe høyere enn de andre utgivelsene på markedet heller. Den er tvert i mot nokså ordinær. Det eneste som skiller Evanescence fra de andre gruppene, er at de opererer med kvinnelig vokalist. Akkurat det gjør at Fallen likevel kan være verdt pengene.

Vokalist Amy Lee synger rent og pent, av og til litt lik Alanis Morissette, og på den skjøre pianoballaden Hello hører man hva hun faktisk kan tilføre sangene. En slik låt hadde ikke vært mulig med mannlig vokalist. Men hitlåta Bring Me To Life viser at den helt store forskjellen utgjør dette ikke. Den er platt og erketypisk, og selv om den utvilsomt vil være å finne på avislister og tenåringsrom, treffer den ikke mange strenger hos undertegnede.

Majoriteten av låtmaterialet på albumet blir for lett og lyst i forhold til hva det burde ha vært. Her er tunge gitarriff, strålende vokal, strykearrangement som til tider bringer inntrykket over i gothtradisjon. Men hele tiden faller musikken mellom to stoler. Den er på en måte verken god eller dårlig, selv om albumet har sine høydepunkter. Førstesporet Going Under, samt Imaginary og Hello er alle hørbare innslag som viser fram det beste i Evanescence. Resten holder dessverre ikke samme standard.

Denne musikken kommer garantert til å fenge blant ungdom i alderen 15 til 20. Og det er vel kanskje også først og fremst nettopp denne aldersgruppen musikken er myntet på. Likevel velger undertegnede å stille et spørsmål ved hvorfor dette selger så godt i Statene?

Det hadde vært greit med et eller to band i sjangeren, men nå når tilsynelatende alle skal prøve å være Limp Bizkit, kan det virke som en eller annen med kontroll på marionettene smiler brede dollarglis i bakgrunnen.

Musikk trenger selvsagt ikke nødvendigvis å være dårlig bare fordi den selger bra, det burde jo tvert i mot være omvendt. Altså at årsaken til at det selger er fordi det er godt. Men en kommersiell utnyttelse av musikk, kun for inntjeningsformål, tjener egentlig ingen. Ingen andre enn plateselskapene. Dessverre virker det som Evanescence har blitt offer for denne bevegelsen.

Men for all del, er du inne i nu-metal-segmentet fra før, er du nok allerede klar over Evanescence. Hvis ikke; spander en lytting og døm selv!

Om skribenten

kommentarer