Scroll To Top

Mr. Jones – Krampeaktig ungdomsfrieri

Plater 11. juli 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Den en gang så anerkjente Wyclef Jean er etter hvert blitt synonymt med hvem som absolutt ikke burde få lov å sitte i en produsentstol. Til tross for at Tom Jones synger like stødig som han alltid har gjort, har den tidligere Fugees-mannen sørget for å gi mannens nye låter et kvalmt funk / hip hop-preg som ikke kler Jones miks av gamle og nye låter spesielt godt. Produksjonen gir derimot Mr. Jones et krampeaktig preg, som om alt råmaterialet er veid og snudd på hodet for at sangene skal låte så moderne som overhodet mulig. Problemet er at resultatet heller virker mot sin hensikt, og låter istedet datert og direkte ufokusert.

Nå er det ikke sikkert at dette ene og alene skyldes Wyclefs medvirkning på Mr. Jones. Jeg har en mistanke om at den godeste Tom Jones selv har hatt en finger med i spillet om hvordan han ønsker å framstå på sine gamle dager. Siden hans comeback med Prince-låten Kiss i 1988 har krølltoppen utelukkende henvendt seg til et yngre publikum enn dem som fulgte ham på det glade sekstitallet. Selv forklarer han dette blant annet gjennom følgende strofer i låten Younger Days: «I’m still young at heart / I play your part / I feel so good / When Madison Square Garden no longer screams for me / And the record company don’t send no limos for me / And the young girls they think that I’m too old / I know I’ll be OK when I think of the young days».

Det største ankepunktet mot Mr. Jones utover Wyclefs ødeleggende medvirkning (hør bare på parets maltraktering av Black Betty!), er at låtene i seg selv fremstår som lite tiltalende i denne settingen. Med en annen type produksjon og en mer jordnær Jones bak mikrofonen hadde sjansene for at det hele ville ha fungert i det minste vært tilstede.

Dersom noen skulle ha gitt den aldrende waliseren noen gode tips angående hans frieri til ungdommen, burde han med andre ord kanskje heller ha lånt et øre til den nesten ti år eldre Johnny Cash. Her kunne han ha lært ett og annet om hvordan det hele kan gjøres – og forhåpentligvis lykkes med ungdomsfrieriet sitt. På det viset hadde mister Jones kanskje også klart å ivareta noe av den dyrebare æren han så intenst forsøker å beholde. Men det aller beste hadde kanskje vært om Tom Jones hadde valgt å forholde seg til et publikum fra sin egen generasjon?

Om skribenten

kommentarer