Scroll To Top

Dangerously In Love – Survival of the fittest

Plater 14. juli 2003
Artister: Sjangre:
Karakter

Noen vil sikkert si at når Beyoncé Knowles nå endelig debuterer solo er det bare snakk om å kvitte seg med daukjøttet. Hun skrev jo tross alt de fleste låtene. Uansett blir det klart på Dangerously In Love at Beyoncé har flere venner enn Kelly og Michelle. La gå at det er en soloplate, men Missy Elliott er med, Jay-Z er med og det samme er Sean Paul, Big Boi, Sleepy Brown og sist men ikke minst Luther Vandross. Dessuten er pappa Knowles produsent som vanlig.

Singelen Crazy In Love er allerede en stor radiohit. Den er iørefallende, fengende og dansbar, ikke minst på grunn av et velkjent virkemiddel. Beyoncé har nemlig i likhet med Turboneger skjønt at oh-ing gjør seg i sangtekster. Låta Hip Hop Star har en av de virkelig store rapperne på gjestelista. Big Boi (Outkast, Dungeon Family) gjør denne låta tøff.

En annen godbit på plata er Be With You. Ved første gjennomlytting vil nok noen skrike «Plagiat!», men litt lesing i omslaget opplyser at tyveriet fra Strawberry Letter 23 av Shuggie Otis er både lovlig og dokumentert. Originalen er en skikkelig godsang som opplevde ny blomstring i filmmusikken til Tarantinos Jackie Brown. Apropos filmmusikk, så er Beyoncés superfunky hit fra fjorårets Austin Powers, Work It Out, tatt med på Dangerously In Love og markerer seg definitivt som en av de bedre låtene.

Den for R’n’B-artister obligatoriske Missy-låta på plata, er i dette tilfellet ganske skuffende. På Signs synger Beyoncé og Missy Elliott seg gjennom alle stjernetegnene med dertil hørende egenskaper og mannebein, noe som blir ganske platt. Balladekongen Vandross bidrar på The Closer I Get To You, men den beste av de rolige låtene er uten tvil Speechless. Dette er en topp soulballade med en gitarsolo som setter en minst femten år tilbake i tid.

Det burde ikke komme som en bombe at det funker å ta stjerna ut av en popgruppe og satse stort på den. Både Beyoncé og Justin Timberlake er glimrende eksempler på det. Problemet med så gjennomproduserte artister er at de blir totalt blankpolerte, og samme hvor catchy platene er, blir det som regel ikke musikk som gjør dypere inntrykk. Da vil forsøk på følelsesuttrykk, som her det skjulte sporet dedikert til Beyoncés kjære pappa, bli i beste fall latterlig, i verste fall kvalmende.

Uansett om Destiny’s Child kommer med flere plater eller ikke, tror jeg vi kan stole på at Beyoncé fortsetter å levere R’n’B til massene enten det blir med eller uten hennes soulsøstre.

Om skribenten

kommentarer