Scroll To Top

The Wahoo Moment – Rotete gutteromsrock

Plater 14. juli 2003
Artister: Sjangre:
Karakter

Bandet har utspring i Rakkestad, består av de fire trubadurene Martin Beyer-Olsen (vokal og gitar), Shahryar Kashani (gitar), Carl-Henrik Wolf Lund (Bass), og Mads Johansen (trommer). Merlin vil blant annet være å se på scenen under den eminente alternativfestivalen Trestock i Holmestrand den 2. august.

Bak et av de fineste plateomslagene undertegnede har sett, skjuler Merlin sin melodiøse og kraftfulle rock. En rock som på enkelte av bidragene tenderer til et mer punkaktig lydbilde.

The Wahoo Moment er som nevnt en rockskive på det jevne, men heller ikke mer enn det. Arrangementene er tidvis kreative og tidsriktig rocka, men låtene munner alt for ofte ut helt streit gutteromsrock. Det største problemet til Merlin er å få kontroll over vokalen. Kanskje gruppen burde gå tilbake til øvingslokalet for å bli ytterligere samspilt. For ved flere anledninger føles vokalen helt malplassert i forhold til den rettingen arrangementene er på vei.

Det er der hvor Merlin trøkker til og maner frem en solid rockefot hos lytteren. Som på I See Moon og The System Is OK. Da blir dette interessant. Men produksjonen høres noe nervøs ut, og tar ufortjent fokuset vekk fra de mange gode melodiene som egentlig er å finne på The Wahoo Moment. Dette er på ingen måte en dårlig skive, men det er heller ikke spesielt nok til å skape et minneverdig inntrykk.

Noen av låtene bikker også over i å ligne mistenkelig på gammel Green Day. Et uttrykk som ikke kler dem så altfor godt. Merlin representerer en helt ålreit rock, men det blir heller aldri mer nyskapende enn at det forblir gjennomsnittlig.

Gruppen rocker altså bra, men en rotete vokal og slapp produksjon trekker dette ned flere hakk. I så stor grad at albumet som helhet blir en forholdsvis kjedelig musikalsk erfaring.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer