Scroll To Top

Back in the UK

Kronikker 23. juli 2003
Artister: Sjangre: , ,

Sist jeg var i England, var det derimot for å se LiverpoolAnfield (et fotballag, for de som eventuelt skulle befinne seg på et skammelig, kulturelt reptilstadium). Jeg har sett veldig mange konserter i mitt liv, men alle de opplevelsene kan likevel ikke måle seg med det å se sitt engelske favorittlag knuse en gjeng med forvirrede tyskere på eget gress i Champion’s League. Vel, poenget er uansett at jeg etter denne turen avla en ed ovenfor meg selv som i korthet bestod i at jeg ALDRI mer skulle sette mine bein på engelsk jord uten å samtidig få med meg en fotballkamp.

Nokså nøyaktig ett og et halvt år senere får jeg en telefon fra, av alle, Levi’s Norge med forespørsel om jeg kunne tenkt meg å dra til London for å dekke en reunionkonsert med MC5. Jeg tror et øyeblikk jeg er utsatt for «Komplottet» og venter på at slimtassen Floberg skal komme inn i platesjappa mi og overrekke meg en bukett roser. Jeg bestemmer meg for å slå han i hjel. Mannen fra Levi’s gjentar derimot budskapet, denne gangen med en litt mer troverdig og bestemt tone, og sier at dette faen ikke er kødd (han er fra Nord-Norge). Selv om jeg skjønner at jeg nok slipper/går glipp av å drepe Floberg, prøver jeg likevel å skyte inn kjipe fakta som f.eks. at to femtedeler av bandet faktisk er helt utrolig døde og at en eventuell gjenforening kun kan finne sted i Helvete. Etterhvert som samtalen skrider frem, viser det seg at det altså er snakk om en konsert med MC5s tre gjenlevende medlemmer pluss en rekke celebre gjesteartister. Det hele skal finne sted på The 100 Club i London og det er i regi av Levi Strauss & Co med velsignelse fra tre femtedeler av MC5.

Jeg har lenge ønsket å se på meg selv som en person med utrolig mye viljestyrke og uendelige mengder standhaftig stahet, og siden jeg da vil være nødt til å bryte eden jeg selv har avlagt utfra nødvendige kriterier som skal være tilstede for å dra til UK, kan dette bli et valg som personlig vil ha dyptpløyende konsekvenser. Jeg bruker minst tre sekunder på å kaste alle hellige prinsipp på dynga.

Svaret blir selvsagt ja, og mitt selvbilde er dramatisk endret på like lang tid. Jeg får beskjed om at avreise i så måte er neste dag klokka 07.00. fra Tromsø. «Herregud, hva er det jeg har gitt meg ut på?», tenker jeg. Svaret får jeg 35 timer senere.

Av en eller annen kraftig idiotisk grunn, ender dagen opp med at jeg havner ut på byen og etter det som med bøttevis av godvilje kan kalles et nachspiel, innser jeg at jeg ikke kommer til å få noe som helst søvn før turen. Et utrolig uintelligent trekk, spesielt med tanke på at jeg aldri sover i noe former for transportmiddel, ei heller fly. Kroppen min er liksom ikke med på å sove mens man beveger seg fort. Et i utgangspunktet rasjonelt, genetisk trekk (vi ble vel ikke konstruert for å sove i 850 km/t en mil oppe i lufta?), men fy faen så upraktisk. Jeg får ringt etter en taxi, stapper passet i lomma og tar med en liten sekk med nødvendige rekvisita. Jeg har god tid. Det tror jeg med hånden på hjertet aldri før har skjedd når jeg skal til en flyplass, og derfor skjønner jeg noe må være fryktelig galt.

OK, taxisjåføren er i seg selv rape, kaklende gal. Han skravler i ett sett og begynner å skryte hemningsløst om hvilken uimotståelig fittemagnet han er som følge av jobben han har. Jeg skjønner nok en gang at jeg definitivt ikke er pasifist og at det slett ikke er utenkelig å plutselig skulle bli dømt for drap. Jeg ber han grettent om å kutte ut pratinga. Han blir sur, men holder heldigvis kjeft. I to minutter. Samme opplegget igjen. Da forteller jeg han rent kroppslig hvor jeg synes alt han sier hører hjemme, og det blir igjen stille.

Da vi er femti meter fra flyplassen, kommer jeg på at jeg har glemt mobiltelefonen. At en forhenværende mobilhater skulle bli så avhengig av dette apparatet, hadde jeg ikke trodd for få år siden, men jeg er altså helt helt helt mobjunkie. På tur til utlandet uten mobil med alle dens lagrede nummer og adresser er mindre aktuelt enn å dra uten kredittkort, penger og klær.

Føler meg brått som Roberto Benigni i Down By Law når han mister sin selvskrevne engelskordbok og han på kjempegebrokkent italia-amerikansk utbryter: «All I know was in that book». Jeg beordrer grabukken fra Helvete om å returnere fordi jeg har glemt noe, og det irriterer meg å se at dette faktisk gleder han. OK, han tjener noen ekstra kroner på det, men det kan ikke være all verden, spesielt med tanke på at han sannsynligvis misliker meg intenst allerede. Vi sier ingenting tilbake og heller ikke på returen.

Cirka 700 meter før flyplassen åpner han likevel kjeften igjen og da for å spørre hvor jeg er i fra. Jeg blir så perpleks (og litt glad – dette er jo noe jeg faktisk kan snakke om) at jeg svarer Fauske i Nordland. Da presterer han altså å si at dette var noe han hadde avslørt og at det minte han på om den gangen han kjørte taxi på Rognan (Fauskes nabokommune). Der var det så mye bra fitte, sier han, at snabelluren (som er hans kreativt skapte kunstnernavn på sin egen penis) var konstant mett. Herregud! Jeg har dårlig tid, det er et satans uvær og jeg sitter i en taxi i lag med Nord-Norges Thomas Quick. Heldigvis slipper han meg av og jeg beiner inn for å hente ut billettene. I sikkerhetskontrollen har de bestemt seg for at det i dag ikke er noen overhengende fare for terrorister, og dette er sannsynligvis det som berger meg til å rekke flyet.

Det blåser så vilt mye at vi sannsynligvis ikke hadde trengt rullebane, og når vi omsider letter i et parodisk elendig Nord-Norge-vær med en påfølgende intens risting, bestemmer jeg meg nok en gang for å aldri fly, en avgjørelse jeg med sikkerhet vet at skal motstrides om få timer. Dette er jo uansett dagen for bryting av hellige prinsipper. Hangover på fly i uvær er dessuten en kombinasjon jeg ennå har tilgode å høre noen skryte av.

I Oslo møter jeg min representant fra Levi’s. Han kjøper øl, og med ølet kommer roen mens han briefer meg om dagens agenda og ikke minst det i utgangspunktet noe uforutsigbare forholdet mellom de revolusjonære detroitrockerne MC5 og et gigantisk, multinasjonalt klesmerke.

Hele saken går i korthet ut på at Levi Strauss & Co har kontaktet de tre gjenlevende medlemmene av MC5 med forespørsel om å lage et begrenset antall T-shirts med bandets logo på designet av Gary Grimshaw. (Grimshaw er en av rockens mest anerkjente plakat- og coverdesignere og det var da også han som i si tid designet det meste av materialet til nettopp MC5, for ikke å si Iggy Pop).

I denne forbindelse ønsket Levi’s å samle troppene fra de i bandet som fortsatt hadde puls, supplere med noen celebre gjestemusikere og deretter avvikle det hele på en liten klubb i London for én tredjedel presse, én tredjedel gjester og Levi’s-ansatte, og ikke minst én tredjedel såkalt vanlig dødelige. Dette ble selvsagt dårlig mottatt i en rekke politisk korrekte leire og ikke minst engelske Guardian som brukte hele sin forhåndsartikkel til å fortelle at dette var en gigantisk sell-out som sugde hardere enn en heroinavhengig, blakk prostituert fra Polen med rekordabstinenser.

Når mennesker som selv er betalt for å skrive om noe, tillater seg å hisse seg opp over at andre også får betalt for det dem gjør, blir det hele bare utrolig latterlig og ynkelig. Slikt har irritert meg i alle år. Så lenge sponsorer ikke er satanistnazister med babyblod på hendene, er det meg revnende likegyldig om band/artister jeg digger er sponset av en aktør som egentlig ikke har noe med dem å gjøre. Når folk skriker, syter og bærer seg over at Quart-festivalen er så jævlig sponset og dermed fælt kommersiell og kapitalistisk, er det helt åpenbart at de ikke aner hva de snakker om. Uten sponsorer ville en slik festival ikke vært i stand til å for eksempel være med å bidra til å sparke karrieren til Turboneger i gang igjen, men heller kanskje nøyd seg med en gjenforening av Finn Kalvik. Og da kunne de sittet der i selvsydde ponchoer og ukommersielle barkesko alle disse politisk korrekte tullingene og tenk så mye de hadde villet på Get It On og I Got Erection, mens de motvillig hadde klappet takten til Finni Meg Sjæl og drukket idealistisk, usponset øl til 130 kroner halvliteren.

Sponsing har i lang tid vært selve bærebjelken for å få inn penger i kulturen, og de som har noe i mot det har ikke skjønt en puck om hva som egentlig skjer i den virkelige verden. Ønsker man å ta avstand fra den kapitalistiske delen av verden, er det selvsagt helt greit, men da er man nødt til å samtidig gi avkall på all form for befatning med penger. Deretter kan de flytte i skogen og leve av det naturen selv gir dem, og så kan vi andre som faktisk liker å ha det gøy i stedet dra på konsert med MC5 i London sponset av Levi’s.

På flyet til London blir jeg sittende ved siden av en nevrotisk dame i slutten av tjueårene jeg gjetter er hovedfagsstudent i litteratur. Hun sitter og leser innbitt, biter negler og piller seg i nesa på en så utrolig manisk måte at jeg lar meg fascinere snarere enn å bli støtt eller kvalm. Enn så lenge. Foran meg fylles to tresetere med noen ubeskrivelig ekle menn i alderen 55+ som allerede begynner å bli rimelig drita. At de snakker høylytt sunnmørsdialekt taler heller ikke akkurat til deres fordel. «Guttegjengen» er sikkert noen halvrike fiskere som har sopt fjorder langs hele kysten for alt liv som var i havet. Nå skal de til England, antageligvis for første gang, og da skal det faen meg høres og vises !

Allerede under take-off begynner de å trykke frenetisk på serviceknappen i taket. Når den særdeles hyggelige flyvertinna, en pen trønderdame på cirka 25 som der og da sikkert angrer noe jævlig på sitt yrkesvalg, kommer til unnsetning, starter de en kombinasjon av masing på alkohol og det som antageligvis er tidenes mest skamløse og ikke minst håpløse forsøk på sjekking. Ærlig talt: Hva i Helvete er det som får fulle, gamle gubber med hengemage, måne, prostatatrøbbel og skrukkeskinn til å tro at en pen dame i sin livs alder får lyst til å pule dem mens hun er på jobb? Jeg synker ned i stolen i passiv, taus medfølelse. Da skjer selve Katastrofen: Klubb Prostata forstår plutselig at det er GRATIS alkohol, og dette er som å trykke på en sosial atombombeknapp. Alle skal ha tre småflasker med vodka, masse øl og vin og avslører noen ansiktsutrykk som sannsynligvis er nokså lik de fjesene menn med gullfeber en gang hadde.

Faen, det er noe hemningsløst ekkelt og vulgært med nordmenn og fenomenet «gratis vare». Av en eller annen grunn tror dem at det de i en slik situasjon klarer å pakke i seg, enten det er gratis vaffel på Prix eller alkohol på fly, er å regne som ren fortjeneste. Jeg følger logikken hvis hensikten er å grabbe til seg mest mulig for deretter å selge det på svartebørs. Da er det i alle fall hard cash å hente på det. Dessverre er det derimot ikke slik at du blir nevneverdig rikere av det om du for eksempel drikker 20 cl vodka og ti øl på flyet. Du blir kun dritings og ender sannsynligvis opp med å ikke finne bagasjen din på flyplassen. Det er dette stadiet de heslige sunnmøringene er i ferd med å tilstrebe seg. I tillegg kan jeg knapt huske å ha sett en dame som så til de grader har vært så langt unna å bli vellykket sjekket opp. Det hele topper seg når sekstetten begynner å synge «Så svinger vi på seidelen igjen» så ustemt at Berlevåg Mannsangforening umiddelbart fremstår som rockens redning. Jesus på trehjulssykkel, for et trist skue.

Jeg har selvsagt glemt både discman og lesestoff, og etter å ha pløyd meg gjennom Dagbladet og VG med sjarmerende, tabloide overskrifter som «I EN MOSKÉ I OSLO PISKER MUSLIMER SEG TIL BLODS MED KNIVER», gyver jeg løs på verdens døveste magasin; også kalt Scanorama. Forsiden viser en uniformert og krigsklar Kristin Krohn Devold og jeg skjønner at dette neppe er nok til å få fokus vekk fra havskjenderne foran meg. Jeg kommer etterhvert til «musikksidene» og det er da min gode litteraturvenn i nabosetet knipser avgårde en diger gulbrun bubb som rikosjetterer i flysetet foran oss og treffer mitt Scanorama med et tomt klask.

Skytteren snur seg påtatt intetanende vekk og jeg ser at hennes etterlatenskaper har landet midt på et bilde av Kari Bremnes. Teksten ved bildet sier følgende: «This is the music and lyrics from the queen of jazz-infused, melancholic, rainy afternoon music. Make some tea, press play and think deep thoughts». Jeg knepper hendene og ser rett i flytaket. Først nå er det jeg forstår hvor hinsides viktig det er at jeg skal se MC5 live senere på dagen. Borte er tanker om fallskjerm og maskingevær. Gleder meg til å se og høre Wayne Kramer skrape øregangene mine fri for ekle mentale bilder av fulle semipensjonister, nevrotiske litteraturstudenter og Kari Bremnes‘ dype tanker. London, here I come!

Vel fremme begynner vi den endeløse traskinga på ikke spesielt plagsomt, intime Heathrow. Ved utgangen står to stakkars indiske damer med hver sin gigantiske og åpnede koffert som viser at de har prøvd å ta med seg det som anslagsvis er cirka 180 kilo livsfarlig narkotika. De veiver med armene og viser et kroppsspråk som ikke er helt ulikt det italienske og spanske fotballspillere viser til dommeren når de skal vise at de overhodet ikke har noe å gjøre med taklingen av motspilleren som ligger og velter seg i sitt eget blod ved deres føtter. Med andre ord: Skyldig. Jeg skulle derimot ønsket at dette var bagasjen til noen spesifikke passasjerer fra vårt eget fly, men så er dessverre ikke verden slik man alltid kunne ønsket seg.

Etter en halvtime med tog og tjue minutter taxi ankommer vi det jeg etterhvert skjønner er hotellet vårt. Skjønt; hotell kanskje er et noe misvisende ord. Dette er et jævla palass midt i London, og jeg er helt sikker på at undertegnede er det suverent minst celebre som noensinne har satt sine ben innenfor byggets fire, utsmykkede marmorvegger. Det minner mer om et slags Graceland hybelhus, og jeg begynner å lure på om kombinasjonen av søvnløshet, øl og Johnny Walker på flyet er i ferd med å rote det veldig til inni hodet mitt. Jeg konkluderer med at det nok er delvis sant selv om hotellet utvilsomt ser drøyt fasjonabelt ut. Andre gjester her er Jack Nicholson, Cardigans og Bob Geldof.

En pikkolo insisterer på å bære opp bagasjen, d.v.s. en liten sekk, og når vi kommer til rommet tilbyr han seg å pusse skoene mine. Jeg ser på mine tohundreogfemtikroners Converse og stotrer fram at noe slikt sannsynligvis kommer til å ødelegge både skoene og føttene mer enn å gjøre dem skinnende rene. Han vil ikke ha tips. Jeg tror ikke de vet at de her har å gjøre med en bakfull plateselger fra Fauske bosatt i Tromsø. Jeg får en idé om at de som jobber der kanskje tror jeg spiller i Hives eller Strokes. Jeg håper på det første og frykter det siste.

Inne på rommet får jeg trøbbel med å holde latteren tilbake. Det er nemlig så fordømt designa og moderne at jeg til og med blir i tvil om hvordan f.eks. senga funker. Jeg ser inn i minibaren etter en flaske Cola og får nesten whiplash av synet som møter meg. Inni denne baren, som ikke på noen som helst slags måte er i nærheten av å kunne kalles noe som har med ordet «mini» å gjøre, er det altså nok alkohol til å avlive en hel russisk armé. Jeg merker at de norske harrygenene vinner kampen mot fornuften og jeg «må» liksom ta meg en Cragganmore Single Highland Malt Whisky. Ikke fordi jeg har lyst på det, men fordi den liksom står der og imponerer meg med dens tilstedeværelse. Jeg skjenker i et glass og ser meg selv i speilet. Det er et utrolig trist syn som møter meg, og kjipt nok er det mitt eget utseende som utgjør tristheten. Ubarbert, svære poser under øynene og klissete, fett hår. Jeg ser ut som en personifisert advarselsplakat ment for foajeen på Vangseter. Dermed blir Herr Cragganmore nedprioritert til fordel for Jon Blund; et for en gangs skyld klokt valg.

Fire timer senere vekkes jeg av Levi’s-mannen med beskjed om at det er én time til vorspiel og jeg bokstavelig talt hiver meg i dusjen. Jeg har et utrolig streit og kjedelig null-dop-forbruk, men innser uansett at kombinasjonen søvn/dusj er noe av det mest optimale i henhold til det å komme seg ovenpå. Drit og dra alle farmasøyter i hele verden ! Dusj ruler.

Nede i resepsjonen blir jeg igjen tatt hånd om og plasseres i baren hvor jeg blir servert en blå drink og en øl. Den blå drinken smaker illegalt svartebørssmågodter fra åttitallet og er helt sikkert like sunt som asbestjuice. Jeg står over og nøyer meg med Heineken. Flere Levi’s-folk kommer til og etter en stund forlater vi Semi-Graceland i samlet flokk videre til det egentlige vorspielet som er en eller annen trendy bar på Oxford Street.

Når vi kommer frem, må Levi’s-mannen forståelig nok fikse noen businessgreier, og jeg blir overlatt til en gjeng Levi’s-ansatte fra Sverige og Danmark. Det er ikke noe galt med disse menneskene, men totalt sett får jeg en vag idé om hvordan det må fortone seg å faktisk være en alien. Jeg har bestilt meg noe så uskyldig som en Jack & Cola, men midt blant et blendende spekter av fargesprakende fruktdrinker (håper jeg) med paraplyer og sukkerkanter (håper jeg), er det ikke til å unngå at jeg har en litt Satan-aktig følelse hva angår min egen rolle i det hele.

Etter flere barrunder drar vi endelig bort til The 100 Club, og det er allerede en kø der som er større enn en dopapirkø i Murmansk 2. mai. Levi’s-mannen geleider undertegnede forbi alle sammen og forteller at det er noe jeg bare skal drite i. Føler meg selvsagt helt utrolig populær, og etter at mitt vertskap har krangla og vekselvis godsnakket med det kolossale kjøttberget som står i døra, er jeg til slutt inne på selve klubben hvor konserten skal finne sted.

Jeg har alltid hatt litt trøbbel med denne formen for køkultur – eller mangel på sådan. Jeg har selv arrangert konserter hvor personer har kommet forbi køen og insistert at de har vært på gjestelista til tross for at jeg selv har skrevet den og samtidig ikke ant hvem de har vært. Først er de veldig eplekjekke og kommer med intelligente kommentarer som den klassiske «Vet du ikke hvem jeg er?».

Når de da skjønner at jeg vitterlig ikke vet hvem de er, går de videre med en tone som indikerer at det burde jeg i alle fall visst. Når dette heller ikke gir noen løsning og de som faktisk står i kø, og som har tenkt å betale på ordentlig vis, begynner å kjefte på vedkommende, ender det som regel med at de tilbyr seg å betale seg forbi køen. Ikke like mye som det det faktisk koster, men heller gjerne dobbelt så mye. Det er ganske fascinerende og ikke minst uforståelig. Hadde de altså betalt halvparten av det de står og tilbyr seg, ville de nemlig kommet inn uten problem. I stedet driter de seg ut med klærne på og ender opp med å stå bakerst i køen. Eventuelt går de fordi situasjonen i seg selv har blitt så jævlig pinlig. Jeg har lenge fundert over dette fenomenet. Tror det har noe med en slags ekslusivitetsfaktor å gjøre. Det er ikke pengene det står i. Det er mer det å være noe spesielt, å ikke være «en vanlig person» som frembringer slike mørke og tarvelige sider i mennesket. Spør de som har stått i billettkontrollen på Rockefeller når Madrugada spiller om hva de synes om nummer 58 for kvelden som kommer og forteller at han tok valgfag form & farge i lag med gitarist Robert Burås i 1992, og dermed er i en slik unik posisjon at han selvsagt ikke skal betale. Jeg skjønner godt at folk blir drapsmenn.

Det viser seg at vaktene kun har sluppet inn presse, og vi er nokså nøyaktig hundre i tallet som skal få lov til å spørre MC5-gitarist Wayne Kramer og bassist Michael Davis noen lure spørsmål om denne forferdelig nært forestående begivenheten. En engelsk Levi’s-dame skal være ordstyrer og jeg har trøbbel med å forestille meg noen jeg har sett som har vært mindre dus med en jobb. Hun er mer nervøs enn en bakfull nevrotiker som skal være ankermann på Lørdagsrevyen, og derfor tar heldigvis Kramer over jobben etterhvert.

To tredeler av journalistene er selvsagt drit uinteressert i hva som skjer på scenen, og står derfor med ryggen mot og skravler høylytt mens de måker i seg Heineken export med begge hender. Det er faktisk helt utrolig irriterende, spesielt med tanke på all fansen som står på utsida og sikkert hadde gitt en valgfri utstående kroppsdel for å overvære dette. Kramer leverer heldigvis varene. Davis er det ingen som hører noe av fordi han rett og slett ikke har kraftig nok stemme til å trenge gjennom all støyen. Kramer forteller oss få som er interessert at dette først og fremst IKKE er en reunionkonsert, men en celebration-konsert.

Takk! Jeg blir så glad for at han understreker dette og presiserer at de ikke på noen måte har verken guts eller skamvett til å kalle det en reunion i respekt for avdøde Fred «Sonic» Smith og Rob Tyner. En dritnervøs og oppriktig kjempefan fra det jeg tror er Tyskland bøyer seg frem, får mic’en og spør skjelvende til Wayne Kramer: «Ehhr … tonight … ehhr … will you gyus kick out zhe jams?». Kramer ler og svarer ekstremt høyt tilbake: «Off course we will – MOTHERFUCKER!». Alle snur seg mot scenen og det blir litt stille før den engelske Levi’s-dama forteller at seansen er over.

Det mange sannsynligvis da ikke fikk med seg, var at dette utsagnet fra Kramer ikke var en utskjelling av tyskeren, men snarere heller en hyllest til spørsmålet hans. På MC5s legendariske debutskive Kick Out The Jams starter nemlig som kjent tittelsporet med en lang politisk appell fra Rob Tyner som avsluttes med primalskriket «Kick out the jams – MOTHERFUCKERS!». Jeg skjønner at det ikke er mange fans her. Enda.

Lokalet fylles langsomt opp, Mani fra Primal Scream er DJ og spiller masse bra rock. Easybeats, Stooges, TSOOL, Sonics, The Cramps etcetera. Jeg begynner å bli ekstremt happy og føler meg med ett veldig hjemme.

Først skal supportbandet Beachbuggy på, og det låter sånn passe interessant; selv om de har to trommiser. Det er liksom ikke derfor vi har kommet hit. Jeg vil ikke høre et halvbra poptonesband som The Fall, The Jesus & Mary Chain og Joy Division spiser til frokost. De forsvinner i hvert fall etter 25 minutter og bare ti minutter etterpå går restene av MC5 på.

Det starter litt trått og famlende, men etter noen låter begynner det å låte bemerkelsesverdig tight og bra. Det smarteste Wayne Kramer nok har gjort for kvelden er å hyre inn Nicke Andersson fra The Hellacopters som ekstra gitarist og vokalist. Selv om både Michael Davis og ikke minst trommis Dennis Thompson imponerer med både samspill og en satans energi, er det likevel Nicke som tar nesten all oppmerksomhet på scenen. Han kan selvsagt absolutt alle soloene til Sonic Smith utenat, og på Looking At You spiller han fullstendig ballene av Wayne Kramer som likevel ser ut til å ha det helt fantastisk der han står og smiler fra øre til øre og bivåner denne frekke, lille svensken med MC5-cap som formelig gir han juling rett foran øynene hans.

Flere kjente og ukjente gjesteartister dukker opp. Dave Vanian fra The Damned, souldama Kate O’Brian, dusten Ian Astbury fra det oppskrytte møkkabandet The Cult med flere, men det er likevel én som mer enn noen stjeler alt av oppmerksomhet: Inn på scenen i slutten av settet, etter en helt sanseløst tøff versjon av min personlige favoritt Poison, kommer nemlig selveste Lemmy vaggende inn iført hvite cowboyboots utenpå buksene og en cowboyhatt som kunne vært brukt til jolle for to voksne menn.

Far skrur mikrofonen i klassisk Lemmy-vinkel; det vil si cirka en halv meter for høyt og vendt ned mot kjeften. Han tar frem et munnspill og drar i gang Sister Ann fra MC5s beste album High Time. At munnspill kunne være så jævlig tøft hadde jeg aldri trodd. Lemmy trakterer dessuten instrumentet på superbt vis og er så autoritær at jeg der og da bestemmer meg for aldri å høre på noe annet enn nettopp han spille munnspill. Fuck Bob Dylan, fuck Sigmund Groven og, for all del, fuck hele jævla Hovigs Hangard. Hva man enn synes om Motörhead, går det ikke an å la være å bli fullstendig bergtatt av denne mannen. Lemmy er på lik linje med Iggy Pop et av de få virkelige ikonene rocken har igjen, og den dagen han dør (hvis det går an, da) er det en hel vegg som slås ut av rocken. Leve Lemmy! Låten etterfølges av et Chuck Berry-potpurri, fortsatt med Lemmy på vokal, før dem til slutt går av.

Lokalet er plutselig forandret til en bule med 300 beinharde MC5-fans og folk hyler og skriker etter mer. De går selvfølgelig på igjen og like selvfølgelig gjør de Kick Out The Jams. At gjørmehjernen Ian Astbury fra det fullstendig unødvendige bandet The Cult er nødt til å klusse det til med sin tilstedeværelse er liksom ikke noe å gjøre noe med, men stemninga er til tross for dette helt delirisk intens.

Gutta går av scenen igjen, men folk vil ha mer. Det er en gylden regel at band liksom skal etterlate fansen litt sulten og dermed ikke gi dem for mange ekstranumre. I kveld tilgir vi likevel at de nærmest må ta en jam session på slutten selv om det rent musikalsk sett strengt tatt er kjempeunødvendig.

Jeg har tidligere sagt at trommesoloer er selveste the evil of man, og videre at det er et av Guds få underverker som virkelig kan få meg til å gå i fakkeltog og rope slagord. Likevel blir det liksom ikke teit da Dennis Thompson setter seg ned i bar overkropp og starter en intro på Skunk som er langt lengre enn det jeg personlig anser som helsemessig fornuftig. For tilhøreren. Likevel kommer de på en måte unna med det, og det er fortrinnsvis fordi de alle sammen utstråler en slik humørsmittende, troverdig og barnslig spilleglede jeg ofte savner hos flere band av adskillig nyere dato. Thom Yorke og Eddie Vedder: Dere som virkelig klager over hvor forferdelig fælt det er å gjøre konserter foran mange mennesker: Slutt! La vær og plage oss med denne helvetes sutringa! Kom dere på celebration-konsert med MC5! Eller… forresten, hold dere hjemme så vi slipper å se dere, gi faen i å holde konserter og slipp heller til band som er sultne og vil gi noe til fansen!

Når jammen er over, er det definitivt slutt, noe den forbanna løken fra Primal Scream understreker med å spille drithøy hip hop. Hip hop etter konsert med MC5! Hip hop! Faen, brannalarm, tåre- og nervegass samt kjemiske og biologiske våpen hadde sikkert skapt en mildere reaksjon hos publikum.

Selv om alle er tilsynelatende overlykkelig og ser ut som om de har drukket champagne med alle kroppsåpninger, løper vi alle opp trappa og ut i travle Oxford Street; vekk fra hip hop og ut til frenetisk trafikkstøy. Vertskapet fra Levi’s, som nå mer eller mindre ufrivillig har gått over fra status vertskap og over til det noe mer reelle begrepet støttekontakt, fanger meg og foreslår at en direkte tur til hotellet er en knallbra idé.

Etter å ha gjort et nokså mislykket forsøk på å spise noe ubegripelig søtt kjøtt innrullet i gelatin fra et kinesisk take away-kjøkken, ender jeg omsider opp på rommet mitt i Semi-Graceland, kraftig tilsølt av noe rød substans som en gang har vært mat. Jeg får den enormt bisarre idéen om at Cola med vodka er en kjempefrekk drink og lager til dette i et digert dramglass og går inn på badet for å vaske av meg et tjukt lag av svette og forhenværende kinamat. Med våte fingre prøver jeg å grabbe til meg glasset med skandaledrinken Cola og vodka (det har sikkert ikke en gang et navn). Siden fingrene mine er klissvåte, glipper glasset ut av hendene mine og deiser ned i den oppvarmede marmoren på badegolvet. Glasset knuses ikke i ti deler, men løses opp i sine enkelte atomer og dekker i løpet av to sekunder absolutt hele golvet med glasspulver og en masse som stinker en ufattelig kjip stank den ubehjelpelige blandingen Cola og vodka unektelig gir. På toppen av det hele merker jeg at en av glasspartiklene har klart å finne veien inn i mitt høyre øye.

En kjapp vurdering av situasjonen, tilsier at den eneste måten jeg kan unngå å skjære meg opp på faktisk er å ikke bevege meg i det hele tatt. Med en defekt hypofyse og et dybdesyn som i rettferdighetens navn ikke kan sies å være helt på topp, tar det cirka fem sekunder før min strategi om å stå i ro går skikkelig ad undas. Jeg tryner på golvet og skjærer meg mirakuløst nok kun på begge albuene. I den nye posisjonen rekker jeg akkurat et håndkle, og med dette får jeg sopt meg en gangsti ut til selve hotellrommet. Jeg får lirket ut glasskåret fra øyet mitt og mitt reiseplaster kommer for første gang til rette. Jeg skjønner det ikke var meningen at jeg skulle ha mer å drikke, og kollapser dermed i senga og begraves mellom alle de atten XXL-putene som ligger uimotståelig vakkert dandert i hele den meningsløst monumentale senga.

Jeg er i London og ligger svimmel, på rygg alene i et hotellrom som får kongesuiten på Plaza til å virke som et simpelt krypinn på et gresk ungdomsherberge. Jeg har kraftig tinnitus og noen lunger som er nesten defekte etter en hel dags nevrotisk sigarettrøyking, høyreøyet mitt verker som bare faen og begge albuene er gjennomspiddet av glasspulver og dynket med Cola og vodka. Jeg er overlykkelig. Jeg har for faen sett MC5 akkompagnert av Lemmy og Nicke! Det siste jeg husker før jeg svimer av er at jeg avlegger en ny, hellig ed: Jeg skal ALDRI mer tilbake til UK uten å se en fotballkamp – om da ikke Levi’s bestemmer seg for å gjenforene The Stooges. Da skal jeg om så fossro over Nordsjøen i åpen robåt for egen regning.

Egon Holstad, Rock’n’roll-dealer
Tromsø Kill City

Om skribenten

kommentarer