Scroll To Top

Song In The Air – Luftig og kjærlig

Plater 29. juli 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det høres kanskje noe bløtt ut det der, men nå er det sånn at Elliott, med vokalist Chris Egdon i spissen, på Song In The Air har tatt steget videre fra dramatisk emo og gått over til en mer helhetlig og drømmende melankoli. Deres forrige album, det smått klassiske False Cathedrals, gikk rett i hjerterota med sitt nesten teatralske følelsesregister. Mens årets utgivelse smyger seg mer innpå lytteren med jevnere og roligere låter og skaper en deilig følelse i rommet.

Som det eneste gjenværende originalmedlemmet i bandet, er også kjernen i Elliott stemmen til Higdon. Rik på følelser og formidling av sinnsstemninger er tenoren hans, som balanserer på kanten til falsett, det som drar lytteren inn i Elliotts vakre univers. Stemmen kan faktisk minne om Marillions Steve Hogarth, uten sammenligning forøvrig. Den er også det som gir bandet identitet og som er spydspissen for et særpreg som er deres helt eget. Det er mye klang og luft her. Noe som gjør tittelen på plata spesielt passende. Selv når strykere, piano og massive gitarer går sammen, er luften i lydbildet sentralt for hvordan musikken oppleves.

En låt som instrumentalen Drag Like Pull går for eksempel …And You Will Know Us By The Trail Of Dead en høy gang. Aldeles fantastisk er det. Man vet ikke om man skal le eller gråte. For Elliott mestrer det å lage sår musikk som ikke er i nærheten av å være klisjeaktig eller platt.

I stedet er det genuint og hjerterått på den måten at du ikke klarer å fravriste deg den dype melankolien som ligger i bunn. Det er ikke så stor variasjon i låtene denne gangen som på de to forrige platene til kvartetten, og det kler dem godt. I bytte får vi nemlig en enhetlig plate med sanger som passer ypperlig sammen.

Du har hørt modigere og mer eksperimentelle plater enn Song In The Air. Du har kanskje hørt album som har hatt et sterkere følelsesregister. Men det tar ikke fra utgivelsen det faktum at det er deilig melankolsk, romantisk, sensuelt, vondt, mesterlig spilt, hinsides stemningsfullt og ei plate som du gleder deg til å sette på om du først lar det å komme under huden på deg.

Det er ikke for ingenting at Elliott har fått en viss legendestatus hos store deler av emo-publikummet, og med deres hittil sterkeste album blir ikke den statusen noe mindre. Anbefales på det sterkeste.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer