Scroll To Top

Happy Songs For Happy People – Støykongenes smil

Plater 11. august 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Kanskje en litt snodig innledning på en anmeldelse om et enda relativt ungt band. Men sannheten er at Mogwai nå har holdt det gående en årrekke med en rad legendariske utgivelser og er i ferd med å bli ’grand old men’ i denne delen av rocken.

De er ikke lenger de rasende pøblene som utga den rent ut massive klassikeren Young Team – nå er de menn av rang og punkere som er i ferd med å vokse opp. Hvordan fungerer deres nye album i så henseende?

Det begynner slik vi håper i Hunted By A Freak; et rolig tema pakkes inn i skurrmyke lyddresser. Detaljer dyttes inn og ut av denne lyden som det passer bandet. Snart flyter alt frem som en rolig, sonisk elv. Til sist toner det ut og ender opp i stillhet og det enkle temaet som åpnet ballet.

Mogwai trenger ikke lenger ta det helt ut i alt de lager. Man må ikke sprenge alle forsterkere hver eneste gang. Etter som årene har gått har de blitt stadig flinkere til å finne frem til en tilbakelent gange som passer deres filmatiske sound bra. Dette kommer tydelig frem på albumets Moses? I Amn’t som kunne blitt smuglet inn på lydsporet til Requiem For A Dream. Stille og smul seiling i bandets elektriske farvann.

Bass-sporet på Kids Will Be Skeletons er typisk Mogwai, ruslende og ventende. Rolig bygges det inn detaljer som knitrende høyttalere og svimlende gitarlinjer, mens bassen ligger i bånn som fundamentet. Snart låter det som om Mogwai lager sitt eget The Cure ut av lyden. Her mangler bare Robert Smith på vokal. Harmoniene legges til rette, men forløsningen skal tydeligvis ikke utløses enda for sporet ender i stillhet.

Det er nettopp denne avventende jobbingen som er det tydeligste med dagens Mogwai. I stedet for å hyle og spenne på alle muskler som man har for vane å måtte gjøre i postrocken, går nå skottene like gjerne til harmoniene til før nevnte The Cure og The Flaming Lips.

Men støyen kommer. I Killing All The Flies åpner de endelig slusene og aggresjonen farer ut mot lytteren – høyspent og rasende – før den like etterpå dempes momentant og etterlater seg kun enkle grep på strengene og effektlek.

De er videre blitt flinkere til å beherske seg enn de var før, og selv de korte, rolige sporene fungerer som ”virkelige” låter nå slik de i stor grad også gjorde på Rock Action. Både Boring Machines Disturbs Sleep og Golden Porsche er eksempler på at Mogwai nå er i ferd med å legge mer vekt på de små låtene enn hva som var tilfellet med dem tidligere.

Likevel har ikke skottene glemt de lange låtene. Eksperimentene som er selve grunnlaget for bandets eksistens og postrockens improvisatoriske natur. Ratts Of The Capital er et bølgende og intenst støyverk som makter å videreutvikle de kreftene de utløste på den strålende singelen My Father My King. Den elektrisiteten Mogwai utløser i sinne er lik det Black Sabbath maktet å banke frem på begynnelsen av syttitalet. Strålende.

De to sporene som avslutter dette albumet oppsummerer Mogwai slik de fremstår i dag. I Know You Are But What Am I? åpner med et enkelt piano før effektene kalles inn fra sidelinja. Det hele ruller mot et stadig mer fullendt lydbilde – sakte og ettertenksomt. Det eksploderer aldri i lyd denne gangen, men fokus er likevel satt på fremdrift. Det enkle pianoet skyves frem av digitalt driv og det filmatiske begrepet står sterkt frem som en del av bandets sound.

Sistesporet Stop Coming To My House er en mørk og knitrende låt som vagger ut av mørket mot lytteren. Det er ikke kombinasjonen av stillhet og støy som definerer et bråkete Mogwai av i dag. Da snakker vi snarere om en jevn innpakking av lydbildet hvor støy, tiltakende gitarvegger og atonalitet alt er inkludert. På en måte har skottene forlatt lynets elektriske makt til i stedet å bli forført av havets bølgende stormkraft.

Man har kanskje hørt Mogwai gjøre tilsvarende før. En del kritiske stemmer har ment at de er i ferd med å låte ufarlig og langt fra så spennende som de en gang var. De har nok litt rett i det. For denne gangen er nok ikke Mogwai like utrolige som de eksempelvis føltes på debuten sin.

Likevel er ikke denne anmelderen helt enig med denne kritikken. I stedet mener undertegnede at bandet er i ferd med å spore frem en sans for harmonier og instrumentalrefreng som en del av deres bagasje når de nå står frem som konger av støyrocken.

Om skribenten

kommentarer