Scroll To Top

Blood Panic – Morgendagens soulrock i dag

Plater 15. august 2003
Artister: Sjangre:
Karakter

Burning Heart-satsingen Moneybrother har fått mye oppmerksomhet på hjemmebane etter at de mai slapp albumet Blood Panic i Sverige. Landets musikkpresse har overgått hverandre i å kaste yatzy med terningene, og trukket frem hedersbemerkinger som «Det beste siden Hellström» om debuten. Her i Norge har singelen Reconsider Me vært ute siden begynnelsen av juli, mens hele albumet er å finne i butikken fra 25. august.

Det er ikke til å komme bort fra at Blood Panic sannsynligvis kommer til å seile opp som årets mest suverene debut. Låtmaterialet preges av melodiøs poprock, ledet an av en svett og soulaktig vokal. Det er heller ikke å gape for høyt når jeg påstår at ingenting annet høres ut akkurat ut som dette. Her snakker vi om genuin soulrock, som etter et par runder i spilleren vil trenge inn i hjertet og bli der til langt utover høsten. Garantert! For når platen er på sitt beste er dette det mest interessante som har kommet fra nabolandet i øst siden… ja nettopp; Håkan Hellström!

Blood Panic når to av sine mest umiddelbare høydepunkter i form av Don’t Call The Police og Positive Vibrations. Bidragene skiller seg dermed aller først ut som individuelle favoritter. Og dette kommer med stor sannsynlighet til å bergta selv den mest hardbarkede rocker blant oss. For her låter det oppriktig sart, spesielt der Moneybrother dykker ned en etasje og vrenger ut sine følelser.

Positive Vibrations klarer på en herlig måte å fange den følelsen man sitter inne med når man har blitt sviktet på det verste. Teksten, sammen med de melankolske arrangementene, gjør dette til en hjerteknuser av den helt sjeldne sorten.

For dette er nemlig også en stor skive for de mange melankolikere der ute. Noe som innebærer at Blood Panic kanskje gjør seg aller best når teppet har gått ned for sommeren, og høsten tar over. Albumet kan med andre ord ikke direkte karakteriseres som en utpreget lykkelig skive, men er likevel optimistisk både i uttrykk og innhold.

Man sitter på en måte tilbake med den følelsen at selv om ting kan være grusomt akkurat nå, så vil det nok med tid og stunder ta seg opp igjen. Og akkurat den følelsen er det faktisk verdt å investere litt penger i. Spesielt siden man kan spille følelsene om, og om igjen.

Med tanke på at dette er en debutskive, er det nesten utrolig at Moneybrother har fått til et så tett lydbilde som han har. Det er nesten så man gruer seg litt til fortsettelsen. For hvor bra kan dette egentlig bli? Begynnelsen er i alle fall tett opp til det magiske…

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer