Scroll To Top

Storband for en ny tid

Konserter 17. august 2003
Karakter

(Oslo Jazzfestival – Blå, Oslo – lørdag 16. august 2003)

Oslo Jazzfestival annonserte et høydepunkt i programmet denne lørdagskvelden. Og selv om det ikke ble riktig så genialt som man kanskje hadde håpet på, ble det likevel en gnistrende avslutning på en strålende uke. Konserten var utsolgt og et entusiastisk publikum tok i mot Herbert og hans sammensatte bande av musikere.

Etter sigende hadde den norske kontingenten fått notene først dagen i forveien, hvilket ikke ga særlige kvalitetsforringelser. Den største skuffelsen var derimot at det ikke var plass til trommeslager Martin Horntveth på den overfylte scenen, samt at den annonserte Jamie Lidell faktisk aldri var ment som deltaker i prosjektet. Dermed ble det mer ren jazz enn denne anmelderen hadde håpet på. Men uten at det skulle vise seg som et stort tap.

Viktig elektronikaartist
Matthew Herbert har i en årrekke vært en av de viktigste navnene innen intelligent dansemusikk, og han står bak en rekke utgivelser under forskjellige navn; alle med det til felles at de forsker på fusjonen mellom musikk og elektronikk.

Når han denne kvelden sto på scenen med en rekke britiske og norske jazzmusikere, deriblant medlemmer fra vårt eminente Jaga Jazzist, var det ikke fritt for at man fikk forventninger til dette Big Band-prosjektet. Riktignok er det hele regissert som Herberts happening, men resultatet fungerte altså fint.

Tidvis var det elektronikken som styrte lydbildet i settingen.Blant annet ved at lyden av aviser ble revet i stykker i takt over samplingene til Herbert. Men det var fremfor noe annet først og fremst blåserne som hersket i lokalene. Etter som man kom lenger og lenger ut i settet, ble det stadig mer sving i både band og publikum, og det hele endte nok altfor kjapt for de fleste av de tilstedeværende.

Publikum ville ha mer
Ekstranummeret ble tatt i direkte sammenheng med hovedsettet da det ville tatt altfor lang tid å få over tjue musikere av- og deretter på scenen igjen. Med det resultat at når det hele omsider var over, ville ikke publikum gi seg med hyllesten. Til syvende og sist kom en smilende Herbert ut på scenen igjen og understreket at det nok var slutt for denne gang. De hadde rett og slett ikke mer materiale å by på.

Trivelig
Oppsummert ble dette en fin kveld, men undertegnede klarer ikke fri seg fra å ha sett mer skjellsettende sett på Blå tidligere. Kanskje forventningene var for høye? Det er vanskelig å si i etterkant, men trivelig var det i alle fall.

Det er etter dette ikke vanskelig å fri seg fra å glede seg både til det kommende året på Blå – og ikke minst neste gang denne fine jazzfestivalen faller inn i bybildet.

Om skribenten

kommentarer