Scroll To Top

Fuzzbandet som ble voksne

Intervjuer 27. august 2003
Artister: Sjangre: , ,

Siden vi ikke har hørt så mye fra bandet den siste tiden, huket Panoramas mann tak i trommis Stian Rosnes Olsen via mail og fikk ham til å svare på noen spørsmål.

I det store utland ble de fort lagt merke til da de kom med det mildt sagt fantastiske debutalbumet A Dozen Summits tilbake i 1997. Et album som også førte til at Ken Stringfellow fra The Posies tilbød seg å produsere deres andre album South Of Boredom. Derfra og til nå har gjengen fått mer og mer oppmerksomhet både her hjemme og ute, spesielt etter fjorårets Oh Tahoe.

– Hva skjer i Beezewax leiren for tiden?
– Vi har hatt en turbulent tid etter at Thomas (Olsen) sluttet i bandet. Han har forresten fått en liten sønn som han er kjempefornøyd med. Men vi har slitt litt med å finne en ny gitarist og prøvde ut litt forskjellige ting som ikke fungerte helt bra. Tross dette har vi gjort unna en del turnering i Europa som da ble litt vanskeligere enn de burde ha vært. Men nå har vi funnet én vi kan stole på, og som passer fint inn i resten av familien; nemlig Christian Spro fra det gamle fredrikstadbandet Doopy. Utover det blir det ingen turnering i høst, bortsett fra en liten tur til England i oktober. Planen er å ta det litt rolig og konsentrere seg om nye låter.
– Så det er et nytt album på gang?
– Det blir nytt album i 2004. Vi har satt av en måned i vinter til å gå i studioet til Øystein Greni der vi skal spille inn den fjerde plata vår sammen med Ken Stringfellow. Han er veldig fin å samarbeide med, fordi han bryr seg vanvittig mye om musikken og låtene. Jeg tror det vil bli mer interessant å jobbe med ham denne gangen, for vi har blitt eldre og mer modne. Det går for øvrig lengre og lengre tid mellom hver gang jeg setter på en Posies-plate, så inspirasjonen kommer fra litt andre steder nå. Selv på Oh Tahoe var det jo klart at vi nå går i en annen retning.

– Hvordan blir det musikalsk i forhold til tidligere utgivelser? Dere har jo gått fra mye fuzz, via mer powerpop til en mer type klassisk rock – hvor går dere nå?
– Som sagt går vi jo mer og mer bort fra den rett-fram-pop-greia. Våre dager med å telle til fire og øse i gjennom tre og et halvt minutt med fuzzgitarer og crash-cymbaler er mer eller mindre over. De nye låtene til Kenneth (Ishak) er enda mer nyanserte og det vil bli enda mer spennvidde. Fuzzgitarene vil nok bli lagt bort til fordel for kassegitaren. Jeg tror ikke det er grenser for hva vi vil tillate oss i studio denne gangen.
– Og når planlegger dere å få ut plata?
– Når den kommer ut er enda litt usikkert, for vi har ikke helt kontroll på labelsituasjonen enda. Denne gangen har vi vært så vågale at vi har prøvd oss hos litt forskjellige majorselskaper. Men jeg tror ikke det vil gå den veien denne gangen heller. Men vi har nok av labeler som vil gi ut skive med oss. Alle som var med på forrige runde er også interesserte. Det som frister litt med å gå til et større selskap er selvfølgelig at man kan sikre seg et bedre apparat bak utgivelsen. Man skal jo ikke stikke under en stol at det hadde vært gøy å jobbet med noen som hadde hatt skikkelig troen på oss og satset litt kapital på det hele.

– Oh Tahoe fikk mye bra kritikk, men føler dere allikevel at dere blir litt oversett av musikkbransjen i Norge? Det kan jo se ut til at responsen er bedre fra utlandet?
– Den siste utgivelsen vår fikk gode kritikker over hele verden og det har vært en opptur for oss at vi fikk så jevnt over god respons. Jeg vil ikke påstå at vi har blitt oversett av musikkbransjen i Norge. Det har blitt altfor lett for band å skylde på den kua når det er mangel på suksess. Vi har fått de kritikkene vi fortjener. Det er veldig mange gode band i Norge, og det er klart at pressen må prioritere noen fremfor andre. Og da sitter selvfølgelig majoriteten igjen med «hvorfor ikke oss»-spørsmålet. Selv om noen band må gå omveien via engelsk musikkpresse for å få oppmerksomhet her hjemme, så synes jeg norsk musikkpresse gjør så godt de kan. Norge er et lite land og alle har vel noen de ser opp til. Og så er det den klassiske. «vi gjør det dritbra i utlandet», som har blitt en slags paybackgreie for band som føler seg oversett. Vi får bra kritikker i utlandet, og vi turnerer der, men fra det til å påberope oss at vi gjør det dritbra vil jeg helst la være å gjøre. Eneste jeg kan si er at for hver skive vi gir ut, så selger vi litt mer. Og vi får dra på tur og underholde mennesker uten at det koster oss noe. Vi blir ikke rike av det, men det er litt som på julekvelden: Det hyggeligste er å gi noe. Får man noe fint tilbake, så er det bare en bonus.

Beezewax består av Kenneth Ishak, Jan Erik Hoel, Stian Rosnes Olsen og Christian Spro og har sin offisielle hjemmeside på www.beezewax.com.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer