Scroll To Top

Støydivaen viser tenner

Konserter 4. september 2003
Karakter

(Blå, Oslo – onsdag 3. september 2003)

Det begynte lydløst. Det skulle leses på Blå denne kvelden. Aschehoug og Lydbokforlaget inviterte til debutantkveld og ord skulle stå i fokus. Det ble lest dikt fra oven, tragedier fra Kurdistan og anekdoter fra ventemesteren. Dette er i og for seg bra; bøker er en deilig ting å ta med seg. Men, denne kvelden hadde i tillegg et kort i ermet. Det kortet het Ratkje.

På en kveld hvor Oslo hadde en strålende oppsetning av konserter valgte Panoramas utsendte de utfordringene Blå kunne invitere til. Undertegnede valgte vekk både countrymannen Jason Ringenberg på Kampen Bistro samt Sizzla på Rockefeller til fordel for lydlek og stemmebruk. Det skulle ikke angres.

Frem fra mørket

I det Øystein Stene gikk i gang med sin lesing steg Ratkje frem fra mørket og leverte musikk fra et annet plan av virkeligheten og hverdagen vi lever i. Med flere av de samme grepene som gjorde Voice til en fulltreffer av en plate, ble lydbitene hennes denne gangen en suksess. Stille før støy og pent før stygt. Man vet ikke hva som vil komme samtidig som lydbildet hele tiden preges av en kruttsterk visjon. På samme måte som Martin Horntveth, Supersilent og Sir Dupermann viser vei på tross av tidvis atonal drift, klarer også Ratkje å få beina til å gå; hodet til å nikke.

En diva

Etter at opplesingen er over og folk har fått en pause i hode og ben, kommer hun tilbake. Med sterke hyl, intens hvisking og støyvibrasjoner setter hun et bokbad i brann. Noen går, de fleste blir. Hun gir frem spontanlyd, landskap fra Voice og en coverversjon av Brecht. Til sist bare reiser hun seg og forsvinner. Ærverdig som en diva – en dronning for støyfolket!

Om skribenten

kommentarer