Scroll To Top

Lo-fi jazz i spenn

Konserter 9. september 2003
Karakter

(Blå, Oslo, tirsdag 9. september 2003)
Alle foto: Dan Jupskaas

Små band kan ikke skjule seg i lydbildet. Desto færre man er i bandet, jo større er sjansen for å bli avslørt hvis man tråkker feil. Men det er sannsynligvis også en frihet i det å vinne i all denne nakenheten.

Fotograf: Dan JupskaasFrihet til å synes og trekke frem de detaljene som betyr noe for drivet; lyden av musikken. Paal Nilssen-Love og Håkon Kornstad har dette drivet, dette favntaket over sitt uttrykk. Innimellom er låtene nesten helt nakne og skjøre. Men det spiller ingen rolle for helheten da de sakspuster og fingervisper seg gjennom dette stille landskapet før det hele bryter løs igjen med harde slag og frenetiske blåserhyl.

Punkete jazz
Det var ledig stemning som hersket i lokalet til Blå da Panoramas utsendte tok plass. Kulissene var nakne, og kun et lite trommesett opptok deler av den lille scenen. Det fantes ingen mikrofoner, høyttalere eller kabler – bare et tomt rom. Dette skulle tydeligvis bli en lo-fi-affære av tydeligste merke. Etter hvert kommer Nilssen-Love opp på scenen og setter lyset slik han vil ha det: Sterkt og klart. Han følges Fotograf: Dan Jupskaasav Kornstad, og etter en kort introduksjon setter de i gang med sin improviserte bråkejazz. De vrir og vrenger på seg og fremstår nesten som punkere i en tid hvor punken er blitt stueren og konvensjonell.

Men ikke alt er like klart å få med seg her. Deler av det første settet er noe kaotisk sammensatt og denne anmelderen føler det hele kan virke for ustrukturert og viljeløst. Men musikerne finner snart tonen og farer av gårde på gyldne vinger – og blir der resten av kvelden.

Begge kan regnes som to av landets beste musikere. Det er derfor særdeles hyggelig å føle dem bevege seg fra stille pusting til de reneste støyvegger. Hele tiden omgitt av massive lydmurer. Det er denne vekslingen mellom stillhet og støy som er av duoens sterkeste kort. De virker heller ikke å ha problemer med å lese hverandre under konserten, og dytter og flytter på både seg selv og den andre.

Det kan være vanskelig å trekke frem spesifikke detaljer etter en slik frilynt konsert. Men det er ikke til å komme forbi at tilskueren lar seg imponere over disse musikernes effektive lydleker. Den pumpende og blendende blåsingen til Kornstad står i fri dressur sammen med den eksepsjonelle stilfinessen til Nilssen-Love. Sammen slår de seg virkelig inn i hjertene på de skuelystne til stede i lokalet. Konkludert var oppvisningen en fin manifestasjon fra to av landets beste musikere.

Om skribenten

kommentarer