Scroll To Top

Client – Fengende elektropopklienter

Plater 12. september 2003
Artister:
Karakter

Det skal litt til før elektrofuzzpop-utgivelser får lange levetiden i platespilleren. Formatet har en tendens til å være morsomt i en relativt kort periode, før man innser at låtmaterialet tenderer til det naive. Legg til at dette ofte ikke kan kategoriseres som nevneverdig interessant musikk.

Som et av unntakene som bekrefter regelen finner vi Client med sin selvtitulerte utgivelse Client. Denne debuten har rukket å bli en vesentlig tilvekst til undertegnedes platerotasjonssystem.

Client spiller altså elektropop. En uttrykksform som innebærer et tykt lag med åttitallsvibber med arrangementer som er skutt ut av et avansert casiopiano. I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at det skulle være mye å hente her. Og det virker heller ikke sånn de første par gangene albumet snurrer i spilleren.

Men etter en treg start sitter det! Greia er at det låter så elegant fengende at man ikke kan unngå å la seg rive med. Selv om gruppen messer ut fraser som «Rock and roll is all I want to do / Rock and roll is all I want from you» på den ekkelt fengende andresingelen Rock And Roll Machine, vet ikke denne beatjunkien helt om han tror på dem.

Det virker som om Client har hatt mer enn nok å gjøre med å produsere kanskje årets så langt mest alternative dansegulvmorder. For dette bidraget er så funky i kantene at det gjør rent vondt å ikke kunne bevege potene til den. Spesielt frustrerende når man sitter på T-banen, eller oppholder seg andre steder som lite sømmelig for dans. Låta har en klang som gjør at man beint må bevege seg, enten man liker det eller ikke.

Det eneste som bremser det hele opp er anelsen om hvordan det stundom dukker opp en stemmefordreiningseffekt på platen. En slik romklang som tar minnene tilbake til den famøse comebackperioden til fjolla Cher, og alt ondskap som fulgte i kjølvannet av den (les: Eiffel 66).

Konkludert vinner Client et ”godt kjøp”-stempel fordi gruppen klarer å gjøre noe særegent ut av en forholdsvis godt brukt sjanger. Resultatet er altså fengende, men også så sært at man kan gå god for det som et kreativt bidrag til elektronikascenen.

Undertegnede er i alle fall sikker på at den forrenevnte killeren av en låt (Rock And Roll Machine), samt Suger Candy Kisses, er blant de sporene som kommer til å bli listet opp ved årets slutt som brakfete discolåter.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer