Until The Sadness Is Gone – En mesterlig prestasjon

Dette er ikke mindre enn en glitrende plate. De tre første låtene holder et såpass høyt nivå at man som lytter nesten settes ut av spill. Med et humør og en spilleglede som nesten flommer ut av høyttalerne er det lett å miste kjeven i bakken av mindre. For de perlene som triller ut på rekke og rad fra disse rillene er intet mindre enn utrolige.

Du har kanskje hørt det før, men David & The Citizens pakker inn detaljer fra andre plater inn i sin egen drakt. Det er like lett å høre Neutral Milk Hotel på Graycoated Morning som det er blåserlinjene til Calexico på Until The Sadness Is Gone. Og likevel er det ikke andre enn nettopp David & The Citizens som spiller.

Hva det er som skiller dette bandet ut fra sine samtidige kan være vanskelig å definere; nærmest umulig. Men der flere yngre band i større eller mindre grad høres ut som kopier av sine inspirasjoner, finnes det noen som opprettholder sin egen visjon midt i all viraken. I vårt naboland finner man ofte denne i den moderne folkrocken – landlige popsmeder som The Bear Quartet, Isolation Years og Nicolai Dunger er bare noen som har forstått det samme som David Fridlund. Det er strålende enkelt. Harmonier som stemmer opp mot himmeltaket og blåserne som gjennomsyrer tidligere nevnte Graycoated Morning.

Det mesterlige trekket som skiller David & The Citizens fra andre er deres uanstrengte fusjon av svensk og amerikansk folkemusikk. For side om side i bandets veksling på strengene finner man den svenske folkmusikken og den anglo-amerikanske popmusikken. Det er midnattsol og Brian Wilson i skjønn forening.

Fanget på førti minutter pur lykke har svenskene fanget essensen med sine låter; den skal glede og bevege lytteren. Og hvis du som leser dette har behov for en lykkepille uten bivirkninger i en stadig mørkere høst trenger du ikke lese lenger: David & The Citizens er her!