Scroll To Top

Men er ikke det den samme sangen?

Nyheter 23. september 2003

Men dette er ikke noe nytt fenomen, ihvertfall ikke i moderne tid. Ett annet eksempel er den nye kanadiske R n B stjernen Shawn Desmans singel Shook. Første gang jeg hørte den fikk jeg også en merkelig følelse av å ha hørt sangen før. Som med Linkin Park tok det litt tid, men så en dag mens jeg kjørte gjennom gatene i Vancouver slo det meg at jeg kunne synge J-Los Love Don’t Cost a Thing på toppen av Shaw Desmans komp. Og som med Linkin Park viste det seg ved nærmere undersøkelser at låtenes oppbygning og melodi også her var nesten identiske.

Når plagieringen ikke nevnes
Noe som gjorde situasjonen enda mer bisarr var at noen år tidligere hadde jeg en lignende åpenbaring, da jeg oppdaget at den den gang nye J-Lo singelen Love Don’t Cost a Thing i bunn og grunn var den samme sangen som Sisqos Thong Song som gikk som en farsott gjennom Europa og USA sommeren 2000. Det mest overraskende den gangen var at det aldri ble snakk om plagiat eller royality rettigheter. Jeg tenkte at det kanskje var andre standarder for hvoran man har lov til å bruke folks musikk i hip-hop og R n B miljøene. For det er jo en kjent sak at de fleste rappere på ett eller annet tidspunkt har brukt andres musikk til å lage nye låter. Men den gang ei.

Når man kopierer berømte artister
Noen vil sikkert huske rabalderet rundt Oslo-gruppa Gatas Parlament da de ga ut singelen Nå om Da’n i fjor sommer. Det tok ikke mange dagene fra singelen var ute i butikkene til plateselskapet var nødt til å trekke den igjen fordi Parlamentet hadde brukt Dr.Dre og Eminem låtenForgot About Dre som basis. Så er det altså ingen uskreven kontrakt mellom hip-hoppere om at man fritt kan bruke hverandres materiale. Ihvertfall ikke hvis man ikke er berømt i USA.

Kall det gjerne feil som skjer
Men det hender også at store band gjør en feil. Mange av oss nordmenn vil sikkert huske at U2 ble beskyldt for å ha plagiert A-ha i deres sang A Beautiful Day fra albumet All That You Can’t Leave Behind. Det viste seg nemlig at refrenget var svært likt den gamle A-ha sangen The Sun Always Shines On TV. Bono og resten av bandet prøvde febrilsk å hevde at de ikke hadde hørt sangen før, men det var det vanskelig å få noen til å tro på når Bono innrømmet at han likte A-ha og gruppa Diva et par år tidligere hadde hatt en stor hit med en coverversjon av nettopp denne sangen i England. A-ha på sin side har også noen skjeletter i skapet. Åpningen og refrenget på deres Lifelines er nemlig urovekkende identisk med gitarsporet på Manic Street Preachers kjempehit If You Tolerate This Then Your Children Will Be Next. Men dette ser ut til å ha gått de fleste hus forbi. Kanskje fordi A-ha er ett relativt obskurt band i verdenssammenheng.

Plagiat eller nyskaping
Alle disse tilfeldighetene kan få noen og enhver til å lure. Er det virkelig slik at det er så vanskelig å skrive nye sanger uten å ende opp med å lage noe som ligner alt for mye på noe annet? Er dagens artister så uoriginale eller dumme at de tror de kan komme seg unna med å bruke andre folks materiale? Eller er det kanskje slik at vi har uttømt alle mulige harmonier og kombinasjoner av musikk og at alle sanger derfor har blitt skrevet? Matematisk sett er dette en umulighet, men det er vanskelig å se en annen løsning. Dette ville jo også forklare fremveksten av nye stilarter som støy og ambient der det ikke finnes melodier men musikken bare er en blanding av forskjellige lyder som spilles samtidig. Uansett er det en urovekkende trend at stadig flere etablerte artister gir ut materiale som kan finnes igjen andre steder. Kanskje mest av alt fordi det virker som om de er klar over problemet, men prøver å se om de kan klare å komme seg unna med det. Men i et samfunn styrt av hvem som har mest penger kan man vel ikke forvente seg noe annet. Synd men sant.

Om skribenten

kommentarer