Scroll To Top

The Perfect Cure – Så godt som perfekt kur

Plater 29. september 2003
Karakter

Lorraine som kom med sin første EP tidligere i vår, Lorraine EP, har holdt sammen i rundt tre år. Bandet har fått mye god respons fra utlandet, og spilte nå i september sammen med Furia som eneste norske band under Storbritannias svar på by:Larm; In The City i Manchester. Noe som må kunne sies å ikke være så aller verst for et debuterende norsk undergrunnsband.

Det er faktisk så man begynner å lure på hva som egentlig foregår i norsk musikkliv om dagen. Den ene debutanten etter den andre kommer opp med strålende plater, og man må spørre seg selv om det hele bare er innbilning og ønsketenking. The Perfect Cure er definitivt ingen innbilning.

Og det er ikke helt fritt for at man blir satt litt ut av den musikalske kraften trioen har maktet å presse inn på sin første fullengder. Det er ikke det at Lorraine er så fordømt nyskapende eller originale. Det er det tross alt vanskelig å skulle være. Det er heller det at det låter friskt og potent. Som fra et band som vil mye og gjør noe med det.

Bandet er heller ikke redde for å både servere popmusikk som er storslått i det ene øyeblikket, og fullstendig nede i det andre. Gjerne på én og samme gang! At de, som undertegnede idiotisk nok har trodd, ikke har hitpotensiale, er også helt feil. For det kan nå innrømmes – og det så gjerne – at det har de!

En låt som førstesingelen Highlights sitter etter et par runder i spilleren som limt til hjernebrasken. Det samme gjelder for Lipgloss og Sold Out. Tenk deg at Depeche Mode smeltet sammen med Placebo og tar for seg melankolien til Poor Rich Ones. Med det får du kanskje en ide om hvor Lorraine befinner seg i det musikalske landskapet.

At også Bjarte Ludvigsen (alias Blue fra nettopp Poor Rich Ones) har produsert plata, gjør seg gjeldende i den varme produksjonen som står seg flott i forhold til den kjøligheten musikken besitter. Bergensmelankolien er så definitivt til stede også hos denne unge gjengen. Hvilket det ikke er noe galt med. Heller så oppgraderer de denne melankolien til det nye årtusenet med sin rene blanding av elektroniske elementer og rock.

Vi må også nevne Ole Gunnar Gundersens flotte vokal som bidrar til å karakterisere og definere hver låt til fulle. Han besitter en av landets beste stemmer, blant annet fordi han klarer å formidle låtene på en variert og ikke minst dramaturgisk stilig måte. Han virker selvsikker og har akkurat den riktige autoriteten som skal til for å drive musikken fremover. Og ja; stemmen minner om Brian Molko fra Placebo, men Gundersen har et langt større spekter han kan vise frem.

Lorraine har et driv og en herlig selvsikker fremtoning som vi tidligere ikke har hørt fra den kanten. Vel er ikke samtlige låter på The Perfect Cure helt feilfrie, men det skriver vi på debutantkontoen og lar det bli med det. Dersom du er litt mer av den rocka- eller elektroniske sorten, og gjerne kunne tenke deg ei plate å lytte til på mørke høstkvelder, kan du like gjerne anskaffe deg Lorraines debut i stedet for den mer neddempede Thomas Dybdahls eller Karen Jo Fields ferske utgivelser. Her får du nemlig nesten tre kvarter med både lys og mørke, elektrodriv og diskorytmer. Iblandet rocka melankoli og praktfulle og positivt glossy poplåter. Og ikke minst et knippe tilsynelatende anonyme låter som etter hvert likevel vokser og vokser til de sprenger seg ut i full blomst etter en periode i CD-skuffen. Resultatet er hypermoderne popmusikk som har nerve, flyt og substans.

Undertegnede slår til og gir for bare tredje gang full pott til et norsk album og håper det gir et skikkelig puff i baken til et meget talentfullt band. Det er internasjonal standard over Lorraine. Gjør din plikt og kjøp debuten til en gjeng som kommer til å gjøre det stort i årene som kommer.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer