Scroll To Top

Tiny Voices – Overbevisende fra veteran

Plater 29. september 2003
Karakter

Denne gangen må han i større grad enn tidligere dele æren med sine musikere. Joe Henry har med seg et ypperlig band på denne utgivelsen, og det er særlig trompetist Ron Miles og Don Byron på klarinett og tenorsaksofon som får prege lydbildet der de har fått store friheter til å improvisere.

Selv om han lot en storhet som Ornette Coleman sette preg på deler av forgjengeren Scar, er et så stort innslag av improvisasjon noe nytt innen Henrys produksjoner.

Tom Waits er videre en annen artist Henry oftere og oftere blir sammenlignet med. Riktignok har de mye til felles, særlig i sin bruk av elementer fra jazzen, men de to fremstår samtidig som rake motsetninger. For der Waits trekkes mot det burleske og uforutsigbare, holder Henry seg innen langt mer strukturerte rammer og et mye mer sofistikert uttrykk. Det er likevel lett å se for seg en mørk, røyklagt jazzbule som bakteppe for Tiny Voices.

Joe Henry har gjort det til et varemerke å forandre sitt musikalske uttrykk for hvert album han gir ut. Men til tross for en stadig større bruk av jazzelementer i sine arrangementer, er dette langt fra noen ordinær jazzplate. Låtene Henry skriver føyer seg inn i den americanatradisjonen han alltid har holdt seg innenfor. Samtidig har han tydelig tatt til seg mer soul, kanskje preget av samarbeidet med Solomon Bruke på fjorårets Don’t Give Up On Me. Låter som Sold og Your Side Of My World er tydelige eksempler på dette.

Tiny Voices føyer seg altså pent inn i rekken av sterke utgivelser fra Joe Henry. Mye takket være hans unike evne til å forandre lydbildet fra album til album. Og samtidig som egenarten i låtmaterialet bevares, har han blitt en av våre sikreste leverandører av kvalitetsmusikk.

Om skribenten

kommentarer