Scroll To Top

Unik croonersjel

Intervjuer 29. september 2003

Det er en hyggelig og imøtekommende Joe Henry som tar telefonen fra andre siden av Atlanteren. Han er ivrig etter å snakke om sitt nye album, som ble spilt inn live i studio i løpet av fem dager i vinter. Likevel ønsker han ikke å beskrive platen eller fortelle hva han ønsker å uttrykke. Dette fordi han vil at lytteren selv skal tolke sangene uten å være forutinntatt.

Innspillingene derimot, snakker han mer enn gjerne om:
– Jeg elsker å være i studio. Det er det morsomste med å være artist. Jeg har alltid vært heldig og fått jobbe med flinke musikere. Det er fantastisk å være vitne til at disse musikerne bidrar til å skape det albumet jeg ønsker å lage. Denne gangen har musikeren fått mer frihet enn tidligere, ettersom jeg ikke hadde spilt inn demoer før vi gikk i studio. På den måten blir spillerommet for den enkelte musikeren større.

Henry sammenligner seg selv med en filmregissør i studioarbeidet. I likhet med forgjengeren Scar, har han med seg flere musikere med jazzbakgrunn, og Tiny Voices preges i stor grad av improvisasjon. Han forteller at musikernes improvisasjoner i studio var viktig for det endelige resultatet.

– Musikerne fikk improvisere innen mine rammer. Det er fantastisk å jobbe på den måten, du vet ikke hva som skjer før det skjer, og det er en veldig spennende opplevelse.

Problemet med båser
Musikalsk har Joe Henry beveget seg fra alt.country-sjangeren tidlig på nittitallet da han spilte inn to plater med The Jayhawks som backingband, til i dag å fremstå som en crooner plassert i en mørk nattklubb.

– Jeg liker ikke å beskrive musikken min, og er ikke så opptatt av båser. Musikken jeg lager er influert av elementer fra mange typer musikk. Det er riktig at elementer fra jazzen har blitt mer fremtredende på mine siste plater, og at jeg har brukt musikere med jazzbakgrunn, men det betyr ikke at jeg ønsker å lage et jazzalbum. Når det er sagt har jeg alltid vært tiltrukket av den friheten som finnes i jazzen, der man improviserer mye.

På spørsmål om den musikalske utviklingen har vært nøye planlagt eller mer et resultat av tilfeldigheter, svarer han:

– Det er nok en kombinasjon. Jeg har alltid vært opptatt av å ikke lage den samme platen to ganger. For en filmregissør er det naturlig å gå for eksempel fra å lage en westernfilm en gang til å lage en gangsterfilm neste gang. Slik ønsker jeg at det skal være for meg som musiker også. Samtidig er det klart at jeg får nye impulser etter hvert som jeg tar med inn i musikken min, og at en utvikling derfor skjer naturlig.

Fotograf: Melanie NissenUnikt artistisk uttrykk
Etter ti år på Disney-eide Mamooth gis Tiny Voices ut på Anti. På spørsmål om hva han synes om dette skiftet er Henry helt klar:
– Jeg passet ikke inn i et selskap med Disney som eiere. De har ingen interesse for den typen musikk jeg lager. Nå føler jeg meg virkelig privilegert som blir utgitt på Anti. Dette er et selskap som er veldig opptatt av artistenes integritet, og gir meg full kunstnerisk frihet.

Tom Waits er en annen artist som er på samme plateselskap. Dette er en artist som Henry ofte har blitt sammenlignet med etter sine siste utgivelser. Han er enig i at de har mange felles referanser, og uttrykker beundring for Waits som artist.

Tom Waits har utviklet et unikt artistisk uttrykk. Uansett hva han spiller inn hører man med en gang at det er han. Tom Waits er helt der oppe på nivå med Bob Dylan og Miles Davis. Selvsagt er det også et mål for meg selv å kunne opparbeide meg et slikt uttrykk. Selv om mine plater skiller seg mye fra hverandre, er målet alltid at det skal være et personlig uttrykk som går igjen.

Når jeg samtidig spør han hvilke andre artister som inspirerer hans egen musikk, nevner han klassiske navn som Marvin Gaye, Ray Charles og Van Morisson.

– Men jeg hører egentlig på all slags musikk. Akkurat nå hører jeg for eksempel mye på Louis Armstrongs tidlige utgivelser, men også på et band som The Roots.

Produsent: Joe Henry
Henry har produsert de fleste av sine egne utgivelser, og i fjor hadde han suksess som produsent på Solomon Burkes bejublede Don’t Give Up On Me. Han forteller at det var en positiv opplevelse å jobbe sammen med Burke:

– Det ga meg mye mer enn jeg hadde forventet. Det er veldig spennende å være så tett involvert i en annen artists prosjekt. Men det er samtidig veldig krevende, både kunstnerisk og tidsmessig. Jeg får faktisk ganske mange forespørsler om å produsere andre artister, men de fleste må jeg si nei til fordi jeg rett og slett ikke har tid. Jeg ønsker å prioritere mine egne prosjekter, samt familien min. Solomon Bruke var derimot et tilbud jeg ikke kunne si nei til, og det er vedlig glad for i dag. Det er nok ikke usannsynlig at jeg vil produsere plater igjen, men for øyeblikket har jeg ingen konkrete planer om det.

På turne
I disse dager legger Joe Henry ut på en turne som skal dekke USA og deler av Europa. Han beklager at han ikke kommer til Norge denne gangen heller.

– På turneen har jeg med meg tre av musikerne fra albumet. Det ville være umulig å prøve å gjenskape lydbildet fra albumet på scenen, og jeg er opptatt av at liveopplevelsen skal være noe annet enn å lytte til albumet. Med færre folk på scenen blir det en enklere basis. Men målet er selvsagt å beholde kompleksiteten i låtmaterialet. Men jeg tror nok Joe Henry er en ganske annen opplevelse live enn på plate.

Norge er altså ikke på turnelisten denne gangen, men albumet Tiny Voices er ute i butikkene nå, og anbefales for den som er nysgjerrig på Henrys unike blanding av americana, jazz og soulinspirert rock.

Om skribenten

kommentarer