Scroll To Top

La Orchestra Diabolica – En nær-klassiker opplevelse

Plater 9. oktober 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Neste gang du befinner deg i en platebutikk så still deg selv følgende spørsmål; Hva er det jeg egentlig vil ha nå? Hvis svaret er førtitre minutter på en meksikansk grisefest der jentene danser på bordene så tequilaen pipler fra pannen. Hvor mennene vrenger riff fra fuzzgitarene sine mens de grynter fornøyd og skyter vilt ut i luften med skarpe skudd. Ene og alene av den grunn at det er fest i kveld? Dersom noe á la dette er hva du er ute etter, jada er det faktisk bare en ting som kan gjøre noe med ønsket. Platen heter La Orchestra Diabolica og er signert Los Plantronics. Dette er faktisk å anse for platehøstens kanskje mest befriende utgivelse så langt.

Det er utrolig godt å slippe maset om det er retro, denim, lær – eller Gud vet hva som er greia for tiden – som er best akkurat nå. Vekk med alt som er riktig i tiden, vekk med det som alle andre lager, vekk med kjedelig poprock. For her skal det pinadø danses til surfrock!

I høstmørket som nå – kanskje når du aller minst venter det, så dukker det altså opp en utgivelse som denne. Los Platronics sin skive som er så gjennomført tøff, full av selvtillit, og forsåvidt av alt som er fett innen populærrocken, at det er umulig å ikke rette seg opp i sofaen. Til det resultat at lytteren baser rundt som en tulling, til noe i utgangspunktet uhipt som mariatchimusikk.

Undertegnede må faktisk ta det helt tilbake til Kåre & The Cavemens debut Jet Age for å finne en norsk instrumentalplate (det er bare få spor med vokal med her) som har fenget like mye som i dette tilfellet.

Hver eneste låt formelig rister av intensitet. Det er akkurat som om musikken vil ut av spilleren og inn i rockfoten til den menige rocker. For så å lage et vedvarende lurveleven av en annen verden. Om ikke det skulle være nok, så er det hele akkompagnert av sår harmonika (les: Ondt Blod I Vesten), gnålegitarer, sinte trompeter, og en ellers utrolig glad følelse.

Jeg skal på fest til helgen. Og det eneste som er sikkert det er at denne platen skal med. For La Orchestra Diabolica skal spilles høyt! Og sammen skal vi danse til den siste gringo går hjem – en gang tidlig søndagsmorgen.

Nei, nå drømmer jeg meg rent bort. Kjøp platen, da dette er en klassiker innen helgen er over. Det er noe jeg er fullt og hellig overbevist om.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer