Scroll To Top

Billy Talent – Debut med trøkk

Plater 14. oktober 2003
Karakter

Oppkalt etter en karakter i den Spinal Tap-aktige filmen Hard Core Logo fra 1996, om et noe slitent punkband fra Vancouver, er det tydelig at Billy Talent er seg selv og bransjen bevisst.

Med sin melodiøsitet får en kanskje assosiasjoner til lettvektere som Sum 41 og andre punkband for kidsa, men Billy Talent har langt mer tyngde og seriøsitet. Trøkket i uttrykket er en ting, men vokalist Benjamin Kowalewiczs tekster tar for seg langt alvorligere ting enn skoleball og fyll.

Her er låter som omhandler skjebnen til hora som går på heroin, og om det å måtte leve med multippel sklerose, i blandet solide doser gitarmitraljøser. De fleste unnagjort på tre minutter og med svetten dryppende. Kowalewiczs stemme kan minne mye om Denny Lake fra U.S. Crush, men denne karen drar til med såre brunsthyl som er blitt så typiske for post-hardcore.

Kanadierne har i det hele tatt laget et album som til tider rocker hemningsløst og har noe av den tyngste og mest fengende punk/post-hardcore musikken undertegnede har hørt på en god stund. Ikke er de redde for å legge vekt på singalong refrenger heller, og finner dermed frem til et ekstra gir på veien.

Billy Talent er absolutt ikke et band som står i fare for å havne i overfladiskheten så mange andre i denne sjangeren gang på gang ser ut til å havne i. Likevel er det ikke til å komme bort i fra at den svært så polerte lyden bidrar til å glatte ut det som kunne ha blitt en aldeles fabelaktig beist av ei debutplate. Med det mener jeg ikke at det høres glatt ut, men noe av den skeive kvaliteten til gruppa blir borte i den gode lyden.

Samtidig holder ikke alle låtene helt til mål, og man blir sittende igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Strålende låter som This Is How It Goes, Living In The Shadows, singelen Try Honesty og Lies, er likevel noe av det beste som denne karen har hørt av denne type musikk.

Men flere av de resterende innslagene på albumet har mere trøkk enn de har nerve og essens. Dermed står vi igjen med en klassisk debut; med boblende energi og trøkk, men uten det lille som skal til for å gjøre det fullkomment.

Det skal uansett bli spennende å følge Billy Talent videre, og derfor kan de trygt anbefales for tilhengere av artister som Thursday, Jimmy Eat World, At The Drive-In og mer typisk ny-punk.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer