Scroll To Top

Frittalende blodrockere

Intervjuer 17. oktober 2003
Artister: Sjangre: ,

(Alle foto: Daniel Ingulfsen)

Vokalist Danko Jones hadde akkurat stått opp da Panorama stilte opp. Frontmannen bar fortsatt preg av å være litt svimmel, men han våknet så snart temaet inspirasjonskilder kom opp.
– Jeg hører på alt. Fra band som Metallica og Anthrax til Miles Davis og Wu-Tang Clan.
Fotograf: Daniel Ingulfsen Han mener det ikke er mulig å bare høre på en sjanger når man selv lager musikk. Dette fordi hvis man ikke er åpen for nye toner, så vil det du selv lager ende opp med å låte rævva!
Selv om inspirasjonskildene er mange og allsidige, presiserer han at det kun er en ting som kan kategorisere deres musikk; nemlig hard rock.
– Når jeg hører om band som sier de spiller en psykedelisk motorsykkelrock, for å forklare hva de driver med, himler jeg bare med øynene. Det å kalle musikken en lager for noe mer enn det den faktisk er blir bare helt feil.

Jones er bandets tekstforfatter, mens bassist John Calabrese og trommis Damon Richardson tar seg av musikken.
– Det må være sånn siden det er jeg som skal fremføre låtene kveld etter kveld. For å finne intensiteten må jeg synge om ting jeg vet noe om. Enten det er den «hotte» jenta som gikk nedover gaten før på dagen eller det er noe annet som opptar meg.
At gruppen skulle begynne som et politisk band, er det heldigvis liten sjanse for.
– Den jobben overlater vi til Bono. Rock og politikk hører ikke sammen, hevder Jones mens han rister hodet bare av tanken på å forene tunge riff med miljøpolitikk.

Rock’n’roll-stjerner?
Etter at Born A Lion for alvor satte gruppen på rock’n’roll-kartet er det fristende å karakterisere dem som stjerner i sin sjanger
Fotograf: Daniel Ingulfsen– Vi ser ikke på oss som stjerner i det hele tatt! Det er først når sånne som deg sier det, at vi tenker i de baner.
At bandet ikke har noen ekstern manager, men at den jobben gjøres av bassist John Calabrese, sier vel sitt om at de har solid bakkekontakt.

– Vi eier oss selv! Vi eier våre egen mastertapes, og har med det full kontroll på vår egen karriere.
Mens andre band er mest opptatt av å slenge ut TV-er fra balkonger, ha seg med groupies på hotellrommet samt det å skryte av det etterpå, jobber team Danko Jones hele tiden.
– Jeg legger meg om natten og tenker på dette bandet. Å knuse hotellrommet mitt før jeg køyer er ikke min ting. Spesielt siden jeg vet det må betales for dagen etterpå.

Fotograf: Daniel IngulfsenPå spørsmål om hvordan gruppen har utviklet seg siden forrige platekorsvei svarer låtskriver Jones følgende:
– Vi har fått mer selvtillit, og vi fremstår som en tettere enhet. Vi ville lage en hardere plate enn Born A Lion, noe som vi har fått godt til. Den reflekterer i større grad den frustrasjon og rastløshet vi satt inne med da vi spilte den inn.

Jones sier han ikke er noe fan av garasjerockband som forsette å høres ut som garasjerockband, selv om de får tilgang på gode studioer.
– For å være helt ærlig hater jeg det. Det som gjør ekte garasjerock spennende er at man hører gruppene har lite penger til innspillingen. Å fortsette å spille inn dårlig lyd når man kommer seg i studio, er det samme som å late som om du er noe du ikke er.

Arbeidsmoral og energi
Navnet på den nye platen, We Sweat Blood, er både en referanse til bandets nevnte arbeidsmoral, og til deres energiske liveshow:
– Vi er av den oppfatning at det er ikke en god konsert før man er dryppende våte.

Fotograf: Daniel IngulfsenGruppen har så vidt prøvd ut det nye låtmateriale i konserttapning og blitt møtt av gode tilbakemeldinger fra sitt publikum:
– For mange andre er ti konserter et helt år på veiene. For oss er det å anse som en ukes arbeid på lavgir, sier den særdeles pratesalige Jones mens han understreker at både han og gruppen trives veldig godt på turne.

Dette etter hvert riktig så anerkjente livebandet kan snart beskues i hovedstaden. Enda nærmere bestemt på Rockefeller onsdag 5 november. Sist gang de spilte i Oslo mimrer Jones at noen kastet øl etter ham. Men turde ikke å gjøre motstand når han så stemningen i lokalet.
– De var jo gale!, er hans karakteristikk av de som var tilstede. Det er alltid spesielt å spille i Norge. Publikum er alltid helt med, og stemningen er god, så vi gleder oss veldig til å spille her igjen.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer