Scroll To Top

Forventet tilbakelent fra høylandet

Konserter 19. oktober 2003
Karakter

(John DEE Oslo, fredag 17. oktober 2003)

Etter å hatt gleden av deres selskap utallige ganger i platespilleren siden å ha oppdaget deres stillfarne langspiller Philophobia ifor fem år siden har jeg alltid sett frem til deres besøk på scener her hjemme. Deres sett på So What! var overraskende høylytt, med støy satt i fokus for arrangementene. Her klarte skottene også å drive frem frem virkelig gåsehud på de fleste i lokalet.

Neste gang denne anmelderen så dem var på Quart, hvor de i den akustikkdøde Hallen nok kjempet et tapt slag. Lyden kom nesten aldri frem over scenekanten, og selv de høylydte låtene ble redusert til susing fra hallveggene. De leverte riktignok varene den gang da, men gjenskapte ikke den magien de hadde banket frem i So What!-kjelleren noen år tidligere.

Forventningspress?
Litt ekstra spenning lå derfor i luften da det ble klart at Arab Strap skulle ta turen over fra de skotske høylandet for å spille på John DEE. Deres siste album Monday At The Hug & Pint er et av grauuens bedre utgivelser, og trekker frem deres signaturtristesse like ofte som støydriverne deres. Nå bedre arrangert enn de støybildene de leverer fra scenen.

Lat mentalitet
Idet bandet går på scenen og trekker frem de første lydene fra instrumentene sine, er det klart at Arab Strap enda bærer på sin late mentalitet. De har aldri vært et showband – da stiller de heller på scenen med et knurrende og tilbakelent uttrykk. Kjernen bandet består egentlig av gitarist Malcolm Middleton og stemmen tilhørende Aidan Moffat, som er mest stillfaren og tuslende. Moffat vandrer rundt på scenen mellom ordene mens han drikker Ringnes. Makker Middleton står stille og kverner ut gitarlinjene som legger grunnlaget for resten av musikerne de har med seg på denne turneen.

Det er ikke direkte ukjent at man kanskje må slite litt for å virkelig like dette bandet. De gir så absolutt ikke ved dørene. Mye av dette skyldes nok låtene som stokker seg av av gårde med Moffats skotske stemme mumlende på topp. Slikt blir det jo som kjent ikke hitsingler av. Men likevel må dette bandet regnes som et av de britiske øyers beste av sitt format.

De har alltid valgt å gjøre ting på sin egen måte, og selv om de raskt fant frem til sitt eget sound, har de gradvis stadig blitt bedre lydsmeder. De skaper sitt eget univers, tappet frem fra sene kvelder på bar i hjembyen Falkirk.

På scene er de ofte inadvendte: Med relativt få ord mellom låtene – og da ofte kun et lite ’takk’ og ’neste sang heter’. Aidan slenger et snerrende smil frem i da han trekker frem The Cardigans, som spilte på Rockefeller samme kveld: ”They must be in fuckin’ love with themselves!”. Ingen får gå i fred fra denne gjengen, spesielt ikke de som har blitt lagt for hat og som har dukket opp i låtene etter barbesøk og sene kvelder.

De får dratt frem flere fine låter denne kvelden. Særlig de låtene som maner frem et fint beat, makter å holde godfoten i gang. Moffat synger nesten aldri, stemmen er for snøvlende skotsk, men han forholder seg til melodien fra Middeltons gitar på en snodig måte som gir dem et særpreg som man kanskje ikke skulle tro var til deres fordel.

Covret AC/DC
Men unntakene er definitivt til stede, og da kanskje aller sterkest gjennom deres tolkning av You Shook Me All Night Long. Man skulle tro at denne låta signert AC/DC ikke ville passe helt inn i Arab Straps dempethet. Men, kun akkompagnert av Middletons gitarriff, makter Moffat å gi låta en skakk og rallende folkfølelse.

Ulempen med kveldens konsert er at det delvis blir for lite variasjon mellom låtene. Settlista føles videre noe skjev når de ikke klarer å bygge seg frem til et naturlig klimaks, særlig etter som de beveger seg stadig lengre ut i settet. Man tar seg i å miste litt av oppmerksomheten. Men Arab Strap makter likevel å karre oppmerksomheten fra publikum tilbake, og man sitter igjen med en god følelse av at man har sett noe bra utfolde seg på scenen.

Og noe av det vi blir servert er virkelig bra, men dessverre gir det likevel ikke helt den magiske følelsen som man gjerne vil skryte av – for eksempel om fem års tid… Det får så være: Det er uansett fremdeles aktuelt å møte opp også neste gang skottene kommer til Norge.

Om skribenten

kommentarer