Scroll To Top

Greatest Hits – Massiv introduksjon

Plater 29. oktober 2003
Karakter

Dette er ikke noen overraskelse; vi journalister er strålende til å hause opp band og trender. Bare motene og yo-yo’en skifter raskere til tider. Men det får så være – innimellom dukker det faktisk opp bra band fra undergrunnen og historiebøkene.

Monster Magnet bør i hvert fall få litt mer lys på seg etter å ha kommet frem med sin strålende samleplate Greatest Hits. Dette er blitt en skive som kanskje ikke er særlig interessant for den lojale tilhengerskaren, men som like fullt klarer å gi et interessant inntrykk av bandet.

Det spesielle med samleplater er ofte ikke musikken i seg selv. Like gjerne kan det være låtsammensetningen, omslagsteksten eller eventuelle uutgitte spor. Noen utgivelser, som den strålende Anthology fra Emmylou Harris, tenker på alt og alle. Essays som går i dybden, gode sporvalg og nydelig layout. Andre glipper på flere, eller i verste fall alle, av punktene.

Greatest Hits er blitt en plate som faller ned mellom disse ytterpunktene. Omslaget er strengt tatt bare blåkopier av de tekniske fakta fra albumene til Monster Magnet, mens hele den første av de to platene som utgjør samlingen, er tidligere utgitte albumspor. Relativt lite å gripe tak i for den lojale tilhenger så langt, altså. Selv om disk to retter på litt av skaden med noen B-sider og en håndfull videoer, er det ikke til å komme forbi at dette er en plate for de som er nysgjerrige på bandet.

Undertegnede har tidligere bare Superjudge i samlingen, og da den blir avspist med kun ett spor på den første disken, Black Balloon, er det mye nytt å gripe tak i fra bandets resterende utgivelser.

De fleste sporene kommer fra de senere utgivelsene God Says No og Powertrip. Deres første skive, Spine Of God, er helt glemt, selv på del to. Dette er en noe merkelig layout, men skyldes kanskje bandets utvikling mot mer mainstream hardrock opp gjennom årene. Det som leveres bør likevel være ganske fristende for flere av våre lesere.

Bandet leverer rock som ikke står altfor langt unna band som Kyss og Fu Manchu. De samme inspirasjonene til Black Sabbath er sterkt tydelige i gitarlydd, riffvegger og drønnende trommer. De slamrer av gårde fra første sekund med Tractor, og holder det massive drivet til stede det meste av veien. Dette selv om de også kan trappe det ned med stillfarne innspill som den slentrende introen på Spacelord.

Variasjonen til bandet er kanskje ikke den største. Man får hva man venter seg av Monster Magnet, hvor låtskrivertalentet til Dave Wyndorf fremstår som mer pop enn hva de fleste kanskje skulle tro. Dette bidrar til å gjøre plata til noe mer enn en samling riff, og kommer nok til å holde seg i en del platespillere i lang tid fremover.

Den andre CD-en her er strengt tatt noe uviktig, da de tidligere ikke-utgitte materialet ikke er spesielt eksklusivt. Det hele virker derimot noe tilfeldig og hurtig sammensatt. Selv om det hele rent musikkmessig forsåvidt fungerer tilfredsstillende.

Dermed må konklusjonen bli at dette albumet nok først og fremst er for folk som er nysgjerrige på bandet – i langt større grad enn for den lojale tilhengerskaren. De får heller smøre seg med tålmodighet, for man vet aldri helt hvor Wyndorf og kompani setter kursen neste gang.

Om skribenten

kommentarer