Scroll To Top

Hotel Paper – Kamuflert talent

Plater 29. oktober 2003
Karakter

Den unge og søte frøkenen fra Statene gjorde det skarpt på den andre siden av Atlanteren for et par år siden med sitt debutalbum The Spirit Room. Som den første ordentlige ”nyversjonen” av Alanis Morissette fikk de amerikanske tenåringene endelig en på deres alder som minnet dem om dem selv i både tekst og musikk.

Hun fikk til og med god drahjelp av den gamle traveren Santana i fjor, da hun bidro på hans The Game Of Love. Ei sympatisk ungjente på mange måter kan man godt si.

Desto mer synd er det å høre årets utgivelse Hotel Paper der all tendens til å finne et mer voksent uttrykk blir produsert i hjel av en ”ready for radio”-produksjon fra John Shank. Denne ligger som en varm dis over det som måtte være av særpreg. Synd er det.

Et annet problem er at låtene til Branch ikke skinner sterkt nok til at man får noe inntrykk av verken personlighet eller det genuine talentet hun har for å skrive popmusikk.

Albumet under ett blir en eneste lang reise i behagelig studiolyd, men P4-faktoren blir så sterk at musikken blir mer bakgrunnsstøy på en varm sommerdag enn ei plate du husker spesielt lenge.

Talentet til Michelle Branch er der, men da må hun få lov til å skinne for seg selv og ikke la seg presse inn i uvesentligheten av andre.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer