Scroll To Top

This Is Our Punk-Rock, Thee Rusted Satellites Gather + Sing – Godspeed i godt selskap

Plater 29. oktober 2003
Karakter

På midten av nittitalet var menge lei grunge, britpop og annen resirkulert rock. Dermed tok nok mange turen innom en sjanger som lot både vers og refreng ligge i ro.

Band som Tortoise, Mogwai og Godspeed You! Black Emperor tok opp tradisjoner som Can og Einsturtzende Neubauten hadde lagt fundamentet for. Dette var musikk som var mer filmatisk enn det de fleste av deres samtidige ga ut og var også ofte instrumentalt.

Akkurat det gjør The Silver Mt. Zion noe med og tar i bruk stemmen som verktøy for å mane frem de hypnotiske dronene Montreal begynner å bli kjent for. Som på det tredje sporet, utitulert på denne anmelders promokopi, hvor bandet etter åtte minutter blåser ut i lydmessig støy før de sekunder senere ligger tilbake i lavmælt stemmeblanding.

Det begynner repetetivt med samstemt kor og klimprende rytmer i bakgrunnen. Plata suser knapt nok av gårde utover rilleveggene og står nok frem som en av de mer lavmælte platene fra montralmiljøet. Der flere av de andre konstellasjonene – som tidligere nevnte GY!BE eller Set Fire To Flames. Ved å velge dynamikken som eksisterer mellom stille- og støy, tar The Silver Mt. Zion heller tak i de rolige svingningene i frekvensbildet. Dermed blir det mer rolige dønninger og stille hav, i stedet for kullsvarte skyer og rasende bølger.

Unntak finnes selvsagt, for med et såpass trolig landskap som bandet bringer frem på dette albumet, blir selv den minste krusning på overflaten spennende.

Dette er ikke et album for de som liker sine plater kortspilte og polerte. Dette orkesteret har gjennom flere år vært med på å gnikke frem en stilart som verdsetter hakkete bånd og skeive strenger. Albumet består av fire spor, hvor det korteste er tolv minutter og det finnes ikke snurten av verken vers eller refreng på skiva. I stedet sitter man igjen med stuemusikk.

Legg denne plata på anlegget, og det er en stor sjanse for at man gjennomhøringen med øret helt inntil høyttaleren før man ender opp smørt utover veggen på den andre siden av rommet; med gåsehud og et tullete flir på leppene. Ta sjansen – det er verdt det!

Om skribenten

kommentarer