Scroll To Top

Sacred Love – Sting med ny brodd

Plater 30. oktober 2003
Karakter

Etter bruddet med The Police på midten av åttitallet har Sting beveget seg så langt bort fra poppete reggaepunk som overhodet mulig. Han overrasket med smart, elegant pop på The Dream Of The Blue Turtles og på den mer intense, alvorstyngede oppfølgeren Nothing Like The Sun. Så kom det vanskelige tredjealbumet, Soul Cages i 1991, som likevel ble Stings ærligste og mest modige album, spillt inn i kjølvannet av foreldrenes død.

Første svakhetstegn kom på Ten Summoner’s Tales – et lunkent og likeglad album som berges av mannens fremdeles intakte popteft. Videre utover nittitallet og det nye årtusenet har Sting blitt stadig mindre relevant, og de velmenende låtene i singer/songwriter-stil ble til slutt direkte tantete. To direkte svake studioalbum er blitt matchet av pinlig lefling med Puff Daddy, hiphopens svar på Britney Spears, i et forsøk på å slå gjennom i USA.

Derfor er Sacred Love et overraskende og gledelig comeback. Riktignok kan Sting fremdeles være en pompøs gammel sviskesanger, som på Stolen Car, en totalt mislykket meditering på hvordan en simpel biltyv føler det når han stjeler bilen til en kakse. Ellers serverer Sting flere poetiske vendinger enn vi er vant med, og slipper stort sett helskinnet fra det.

Sting har investert i et helt nytt lydbilde, som er mye mer komplisert og lagvis enn på de foregående soloplatene. Dette er med på å sette mannens låtskriverkunst i et nytt og interessant lys, selv om det noen steder blir litt for overlesset og tungt. Gitarist Dominic Miller er med som kontinuitetsbærer fra Stings fordums storhet, mens programmerer og keyboardist Kipper har lykkes i å tilføre noe nytt. Stings flørt med R’n’B føles mer naturlig enn countryeksperimenteringen som av og til dukket opp på de to foregående platene. Duetten med Mary J. Blige på Whenever I Say Your Name fungerer bra, tross damens tendens til å oversynge partiene sine.

Førstesingelen Send Your Love er en leken forlengelse av den arabisk inspirerte Desert Rose, ett av få anstendige spor på den forrige platen, med en bassgang som øyeblikkelig setter seg i ørekanalen. Åpningslåten Inside er likevel utvilsomt albumets sterkeste. Melodien er fengende, verselinjene fremføres med en intensitet som denne anmelder trodde Sting hadde mistet, og når broen kommer nærmest spytter han ut ordene som et maskingevær – akkurat slik han gjorde for 25 år siden i The Police.

Sacred Love vender også tilbake til gamle temaer. Slentrende, verdensvante Forget About The Future er som snytt ut av nesa på Rock Steady fra Nothing Like The Sun. Pianopartiet på Never Coming Home sender lekne nikk i retning solodebutens jazzete sound. Den poetiske bildebruken på Inside, hvor kjærlighet beskrives med krigsmetaforer, ligner på den han brukte på Fortress Around Your Heart for snart atten år siden.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer