Scroll To Top

Wat – Maskinell politikk fra en svunnen tid

Plater 30. oktober 2003
Karakter

På slutten av åttitalet satt undertegnede på et gutterom på et loft i Drammen og la ørene mot lyden av et mørkt og neonfarget Europa. Lyden av undergrunn, våt asfalt og synthstøy var nesten for mye av det gode for en rocker.

Likevel har navn som Skinny Puppy, Munch, Sleeping Dogs Awake og Einsturzende Neubauten blitt sittende i hukommelsen som deilig stikkende minner. I dette selskapet finner man også Laibach. Bandets uniformerte maskineri ble raskt sugd opp av en opprørssugen generasjon, og står frem for mange som ikoner av rang med et visuelt uttrykk som sto i sterk kontrast til den virkelighetsfjerne plastfølelsen av rocken på åttitalet.

Dessverre står det ikke like bra til med Laibach i dag. De industrielle løpene de gjorde suksess med på åttitallet låter i dag som fattigmannselektronika og makter sjelden eller aldri å skape noe særlig interessant. Alt er blitt gjort før – både av dem selv og av andre aktører på feltet. Det verste er kanskje at plastmusikken har gjort flere av bandets virkemidler til platte klisjeer.

Dermed står Laibach igjen som en ufarlig ideologisk spøk i 2003. Andre gamle hunder, som nevnte Einsturzende Neubauten, har maktet å snu på flisa og skape noe nytt ut av det de startet opp med. Når de kommer til Rockefeller senere i vinter er det med nytt kjøtt og ikke bare retrofiksering.

Men dette albumet fra de østeuropeiske veteranene blir rett og slett for kjedelig og uoppfinnsomt. Den elektroniske musikken har danset av gårde i flere retninger. Og låter både mer drivende og mer farlig enn det Laibach presterer med Wat.

Lån bare øret til Prefuse 73 – eller til vår egen Martin Horntveth for den saks skyld. begge representerer mer oppfinnsom og troverdig musikk fra våte bygater enn det som forekommer på denne utgivelsen. Hadde Laibach grepet tak i tilsvarende virkemidler og kombinert det hele med de gode tankene som de er inne på gjennom albumet, som eksempelvis i den slintrende Ende, kunne resultatet raskt ha blitt interessant. Men denne gangen lukter dessverre det hele bare håpløst utdatert.

Om skribenten

kommentarer