Scroll To Top

Kalkulert nostalgitripp

Konserter 31. oktober 2003
Artister: Sjangre: , , , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – fredag 31. oktober 2003)

Blondie hadde som kjent sin storhetstid fra 1978 til 1982. De hadde riktignok gitt ut plater før den tid, mens pausen frem til 1999 er for lang til at man kan regne det de har levert etter comebacket som enestående. Og med tanke på at de i anledning sin ferske utgivelse, The Curse Of Blondie, har lagt ut på en omfattende verdensturne som begynte for flere måneder siden og ikke avsluttes før til neste sommer, er det påfallende hvor kalkulert dette showet virket.

Fotograf: Rob Roth, Sony MusicNewyorkerne åpnet konserten med å gå rett på monsterhiten Atomic fra 1979, fulgt opp av den ikke spesielt mindre store slageren Dreaming (for øvrig begge låter som er hentet fra albumet Eat To The Beat). Med dette satte Debbie Harry og kompani umiddelbart standarden, og hadde tydeligvis bestemt seg for at showet skulle inneholde mer enn siste nytt fra Blondie.

Fargerikt
Publikum kom dermed ikke helt uventet ganske så umiddelbart i form, og kunne med en gang henge seg på refrenget idet 58 år gamle Debbie Harry briljerte fra scenen iført orange klær – samt en minst like fargerik parykk.

Den samme Debbie er – kanskje ikke helt uventet – preget av at alderen begynner å sette sitt preg på henne, og det skulle forsåvidt også bare mangle at hun ikke fremstår som like frisk og freidig som i glansdagene rundt det magiske musikkåret 1980. Det er det vanskelig å se for seg andre 58-åringer av et tilsvarende kaliber gi alt på en scene fremfor en fullsatt sal.

Uten overraskelsesmomenter
På samme tid som dette i og for seg er imponerende nok, er det vanskelig å overse det faktum at konserten fremstår som en smule kalkulert. Blondie kjører tilsynelatende et plankeløp, helt uten noen som helst form for tillatelse for improvisasjon. Hele showet virker nøye planlagt, og det i en så stor grad at stemningen tidvis virker kunstig.

Fotograf: Rob Roth, Sony MusicForståelig nok så er det ikke umulig at Blondie anno 2003 er nødt til å ha en streng regi på en konsertforestilling av dette formatet. Og med tanke på den lange turneen disse musikantene allerede har lagt bak seg – for ikke å nevne hva de har foran seg – er det vanskelig å trekke fra for det som er satt på menyen.

Blondie innfrir i stor grad for den fullsatte salen, og får utvilsomt det oppstemte publikum med seg på hitlåter som Heart Of Glass, Hanging On The Telephone, Call Me, One Way Or Another, comebackslageren fra 1999; Maria og den ferske Good Boys. Det definitive høydepunktet , i alle fall med tanke på hvor tilskuerne var mest med i settet, kom imidlertid i form av reggaeflørten The Tide Is High og Rapture – to av Blondies aller største hits, som «alle» i salen kunne teksten på. Ellers ville Blondie, forståelig nok, presentere en god dose låter fra det nye albumet The Curse Of Blondie, som tross alt er årsaken til at de har lagt ut på denne omfattende turneen.

Uventede ekstranumre
Etter en drøy times spilletid, velger Blondie programforpliktet(?) å gå av scenen, før de etter en forholdsvis lang pause (lengre enn normalt i hvert fall, noe som kanskje kan skyldes alderen?), gjeninntar podiet med et knippe ekstranumre. Overraskende nok kommer ingen av gruppens store Fotograf: Rob Roth, Sony Musichitlåter i denne delen av settet, som ble innledet med Shakedown fra den nye platen, og deretter avsluttet med Ramones-coveren Pet Sematary. Men mange undret seg nok over hvor det ble av perler som Sunday Girl, Union City Blue, Denis og Picture This?

For øvrig var konserten preget av tildels grøtete lyd, noe som sørget for at Debbie Harrys vokal i kortere perioder (kanskje særlig i fremføringen av Call Me) druknet helt, og som bidrar til å trekke ned det helhetlige inntrykket ytterligere et hakk.

Men alt i alt, og konkludert sett, ble dette en kveld i nostalgiens tegn, hvor tilhørerne storkoste seg med popmusikk opprinnelig introdusert for massene for et kvart århundre siden. Slett ikke verst altså, selv om denne forestillingen periodevis kunne oppleves som et gigantisk karaokeshow.

Om skribenten

kommentarer