Scroll To Top

Labrador – Et dovent dyr

Plater 31. oktober 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Katthult består av vokalist Aud Ingeborg Heldaas, Bjørn Barstad og Kjetil Sæter, etter at to medlemmer har forlatt skuten siden sist. Labrador er oppfølgeren til debutalbumet Katthult som kom i 2001.

Elverumsgruppen fikk stor oppmerksomhet da de entret musikkscenen for noen år tilbake. Det har derfor vært til dels store forventinger knyttet til om de klarer å levere på det ”vanskelige” andrealbumet. Vil dette poptreet vokse hele veien inn i himmelen, eller vil det falle som offer for forventningspresset?

Slik som denne anmelderen erfarer dette albumet er svaret verken fugl eller fisk. Det er ikke et dårlig album, men det er så langt der i fra et drivende godt et heller. Platen starter riktignok friskt med singelen Celebrate Me som til forveksling kan ligne på noe glorypoperene i svenske The Cardigans kunne ha funnet på slippe ut.

Låta har et bra driv, og Heldaas prestasjon som vokalist – sammen med en stram basslinje – gjør dette til en veldig god låt. Denne, som altså er første singel fra albumet, er akkurat så catchy at den vil kunne bryte seg inne i P4 sitt rotasjonssystem. Men etter denne oppløftende starten tar det veldig lang tid før det kommer noe mer å glede seg over.

Egentlig blir det ikke fart på sakene igjen før Where Would I, høyst etterlengtet, rister løs i det statiske lydbilde som rir albumet. Dette bidraget tenderer til å fremstå som en diskoflørt som fungerer fint. Rett så festelig lytting er den i alle fall.

Men det må sies at dette først kommer etter at gruppen har brukt nesten en time på å gjenta seg selv. Det vil si gjennom helt streite poplåter med noen få og tilmålte skifter i tempoet.

Låtene på denne fullspilleren sliter med å etablere seg som noe mer enn fine låter. Man har hørt lignende ting mange ganger før, og som helhet må dette noteres som en dorsk plate. En helt streit popskive, som altså bare sporadisk byr på minneverdige øyeblikk.

Om skribenten

kommentarer