Scroll To Top

Knekt – Ennå bare en knekt

Plater 15. november 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Målet til Christine er å heve standarden på norsk jente-hip hop. Akkurat det klarer hun, ettersom dette er den første fullspilleren fra en kvinnelig rimsmed her på berget. Men om denne debuten kommer til å bli stående som noe annet enn en start er heller lite trolig.

For Christine Dancke sliter voldsomt med å få frem noe spennende bak mikken på denne debuten. Rimene hennes mangler brodd, og berører for det meste pinlig trivielle ting. Det er for eksempel ikke noe problem for undertegnede å se for seg at det kan være vanskelig å ha mensen. Men likevel mener han at nytteverdien av å smi en hel låt rundt fenomenet, i form av Helvetesuka, er forsvinnende liten.

Man kan ikke unngå å få assosiasjoner til hip hop-ens spede begynnelse der hun rimer av sted. For uten egentlig å ha noe spesielt interessant på hjertet, lirer hun av seg historier om den stakkars gutten som hun forførte på byen i forrige uke, via sterke meninger om lettkledde jenter, til spede forsøk på å trashe kvinnelige rivaler. Ganske sjarmerende(!), men ikke så altfor spennende i det fulle og hele

Undertegnede sitter med følelsen av at Christine har hørt mye på Dr. Dre og hans The Chronic 2001. Spesielt ettersom man med lett kan gjenkjenne flere arrangementer fra nettopp denne utgivelsen. Mest fremtredende er det i låten Tilbakeblikk, som har likbleke etterligninger av What’s The Difference fra det forannevnte albumet.

Det er selvfølgelig gledelig at jenter også lader mikrofonen og prøver seg. Spesielt siden musikken som Christine har laget selv, er gjenomgående er ganske ålreit. Men det er fortsatt rikelig med rom for forbedring, og da altså spesielt med tanke på tekstene.

Rappkjeftede linjer kan være underholdene å høre på. Men denne platedebutantens rimsalver er ikke treffsikre nok til å kunne lide noen annen skjebne enn som uvesentligheter. Men som et startskudd for en forhåpentligvis ny trend innenfor norsk hip hop er dette helt greit.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer