Scroll To Top

Støydronningen ingen kunne målbinde!

Intervjuer 19. november 2003

Det er nok strengt tatt ikke riktig å kategorisere musikkformen til Ratkje og hennes samtidige som støy. Tidvis er den både komponert og stillferdig. Likevel faller det meste av denne musikken utenfor det tradisjonelle låtskriverregelverket. Den kan være den oppkuttede formen for hip hop som Prefuse 73 lager, eller den fullstendige improviserte musikken til Supersilent. En musikkform der selv ordet ’form’ er strengt tatt uriktig, da disse utøverne står langt fra hverandre i uttrykk. Dette er musikk. Musikk uten grenser.

Maja Ratkje har mye på hjertet – noe som er gledelig for enhver journalist på jakt etter sitater. I løpet av den tiden man prater med henne, rekker man ikke stille mange spørsmål. Hun lar seg ikke lett målbinde, men farer av gårde med undrende setninger etterfulgt av trillende latter. Det medfører at undertegnede halvveis i intervjuet stille forbanner seg selv for ikke å ha tatt med en diktafon, og i stedet stolte på sine skriveferdigheter. Men, det hjelper ikke å angre nå – i stedet prøver man å følge med. For her skjer det mye.

Opera eller ikke opera?
Vi møtes på et hjørne på Grünerløkka i Oslo, og hun smiler når hun blir spurt om en av anmeldelsene av hennes opera No Title Performance And Sparkling Water, som ble fremført under Ultimafestivalen i år.
– Ja, han slaktet meg fullstendig. Det var gøy, sier hun. Hun tar opp denne tråden når vi har fått satt oss ned på en lun kafé i høstkulda,
– Han mente at jeg ikke gjorde noe nytt, og irriterte seg over at det ikke var opera i tradisjonell forstand. Jeg tror mange ble provoserte, og det var jo litt av meningen. Nå har det hele startet en debatt, ler hun.

– For min del kunne jeg like godt kalt det en musikal, forklarer Maja. Hun fikk både slakt og skryt. Klassekampen ble altså provosert, mens en rekke danske og svenske aviser likte det de så og hørte.

Å provosere og skape debatt er tydeligvis noe som faller i smak hos Ratkje, som i en årrekke har gjort ting etter sin egen nese, med en rekke utspill i konstellasjoner som SPUNK og Fe-Mail, eller i prosjekter med blant andre Jaap Blonk. Tidligere i år fikk hun utgitt sitt strålende album Voice, hvor hun bruker sin egen stemme som kildemateriale for et knippe fantastiske spor.

Fotograf: Tore Sandberg

For øvrig er dette albumet – som baserer seg på Majas stemme – komponert i studio, men er basert på improvisasjon.
– Stemmen har alltid vært i fokus, men jeg ville noe helt annet enn ordinær vokaljazz, sier hun, og fortsetter,

SPUNK har vært utrolig viktig for meg, og jeg er nok blitt mer fokusert på stemmen som instrument i motsetning til vanlige vokalister. Hun samplet stemmer fra sine egne erfaringer og i alle slags kontekster og med en rekke opptaksmedier, blant annet en diktafon. Bråkebanden Jazzkammer hjalp henne med å mikse og ferdigstille albumet, som en rekke anmeldere både her hjemme og internasjonalt mener er en strålende plate.

Operaen er et prosjekt hun har hatt gående i nærmere tre år, og som fikk sin foreløpige konklusjon i begynnelsen av oktober i år da hun fremførte verket med orkester og dansere på Henie Onstad-senteret. Siden den gang har hun gjort en rekke jobber både under sitt eget navn og sammen med Hild Sofie Tafjord, som Fe-Mail.
-Jeg har lært utrolig mye gjennom å lage operaen, men når jeg nå er ferdig med den, er det nesten som jeg jager gjennom andre jobber for å distansere meg fra den, forklarer hun.

I løpet av en kort måned har hun spilt seg gjennom Deichmanske bibliotek i Oslo, med flere scener over hele biblioteket. I tillegg har Fe-Mail spilt improviserte sett i Ljuljana og Gøteborg, mens dansere improviserte til musikken. Hun har gjort solokonsert i London, en konsert med Jaap Blonk i Stuttgart, en kveld med SPUNK i Trondheim og et sett med Fe-Mail i Wels.

God lyd i nye rom
Hun liker å utfordre, og mener det er mye spenning å fange i nettopp scenerommet,
– I fremtiden har jeg lyst til å utforske scenerommet ytterligere, og bruke flere sceniske elementer. Jeg begynner å bli lei den vanlige konsertformen. I Japan har lydkunstscenen lenge vært til stede på kaféer så vel som gallerier, forklarer hun.

Hun husker tilbake til tiden hun var med på å starte Spunk, på midten av nittitalet,
– Da var det ingen arena for den form for musikk som vi spilte. Vi spilte blant annet på Jazid, og fikk publikum til å stoppe opp ganske brått. De sto med hakeslepp og bare måpte, ler hun. Men hun påpeker også viktigheten av den yrende klubbscenen her hjemme,

– Den interaktiviteten man har fått gjennom en stadig sterkere musikkscene, har ført til nyspill og samarbeid. For min del gjelder dette blant annet arbeidet med Jazzkammer”.

Hun har aldri vært særlig interessert i å følge opptråkkede stier. I stedet gjør hun nye ting. SPUNK er blant annet i ferd med å gjøre en konsertserie som skal gå over tolv år, og forklarer smilende at ”det er vårt oppgjør med funksjonsharmonikken”.

Den første konserten fant sted 20.01. 2001 kl. 20:01. Det skal vel intet geni til for å finne ut når de neste konsertene vil finne sted. Hver av disse konsertene vil ta for seg hver sin tone. Den første konserten hadde B som tema mens den neste, 20.02. 2002 kl. 20.02, tok for seg A.

Det er også nettopp denne nye tanken som har ført henne frem til den ferdige operaen denne gangen.
– Det var viktig å bruke musikere som aktører, da det å spille musikk er veldig fysisk, sier hun, og fortsetter,
-Jeg mente aldri å revolusjonere operaen som uttrykk, men jeg ville prøve ut en del sceniske ideer som kunne virke både komponert og improvisert.

Men på tross av at hun lager musikk for et landskap som knapt kan kalles grenserikt, er hun forsiktig med å avfeie sin musikk som fri.
– Få musikere vil være en del av en sjanger. Alle vil være seg selv. Da må man være bevisst på hvem som tar valgene for en.

Selv er ikke Ratkje særlig interessert i å bli betraktet som en innadvendt komponist.
– Man kan ikke finne opp hjulet selv – man må sjekke hva som skjer rundt en og bruke av det.

Hun tror på komponisten som en håndverker, som konstant sjekker nye teknikker og trekker sine slutninger ut av de erfaringene man går gjennom,
– Man må være i kontakt med musikken og ikke låse seg inne i studioet. Musikk handler tross alt om interaksjon og kommunikasjon. Hun forklarer at ideer til operaen hennes de tre siste årene er blitt testet ut i workshops; deretter har hun trukket seg tilbake og
komponert en form.

Men, det hele har kommet med en pris hun ikke er helt sikker på hvordan hun skal takle.
– Jeg føler meg ti år eldre enn da jeg begynte med stykket, sier hun og rister lett på hodet.
– Jeg har på en måte brent alle bruer nå. Alt det arbeidet jeg vil legge frem i årene som kommer, vil bli vurdert opp mot dette.

På den andre siden er hun glad over erfaringene hun har fått gjennom arbeidet,

– Jeg kombinerte improvisasjon og komposisjon, og dette trekket kom godt frem i det ferdige stykket. Folk har godt av å lure litt – hva er komponert og hva er spontant?, ler hun,

– Mye av det som låter som kaotisk frijazz, er skrevet ned note for noe, mens noen dryge og stabile deler er improvisert.

Praten går løst og ledig i den lune kafeen, og emnet grenser dukker opp. Ratkje forteller om en konferanse hun var paneldeltaker på, hvor flere av de tilstedeværende var nøye med å si at man hele tiden burde rive ned grenser.
– Jeg forsto dem ikke, og sa det rett ut – hvor er disse grensene dere prater om? Jeg ser dem ikke, sier hun.

– Man må se musikken for det den er, og ikke ha noen fordommer. Man må frigjøre seg fra kategoriseringen, en egenskap vi mennesker er veldig glad i. Selv liker hun musikk som har en dualisme; en tosidighet,

– Det er bra musikk; kontraster og flertydighet gir friksjon. Det må være et spill mellom flere elementer. Jeg kjeder meg veldig lett når jeg hører på noe og trenger utfordringer.

Rune Grammofon
Når praten faller inn på god musikk, er ikke veien lang til Rune Grammofon – det uavhengige plateselskapet som ga ut Majas album Voice. I forbindelse med selskapets femårsjubileum utgir de den alldeles strålende feiringsskiva Money Will Ruin Everything, med bidrag fra en rekke strålende utøvere.

Jeg skal spille en konsert sammen med Phonophani i London i forbindelse med utgivelsen, sier hun.

Dette selskapet har ikke bare utgitt strålende Voice, men står blant annet bak Supersilents samlede diskografi, den kritikerroste Scorch Trio og gitarlarmen til Tore Elgarøy. Sjansen til å spille i utlandet er noe Maja tydelig ser frem til.

– Med SPUNK har vi tidligere spilt i Storbritannia med stor suksess, sier hun og bekrefter at denne popøya er viktig for eventuell videre suksess. Hun er lettet over at ”man er interessert i ny musikk i gamle land”.

Planene fremover ser uansett ut til å være særdeles lyse for Maja, med en rekke prosjekter og planer på horisonten. Hun forteller at det styres av en ren kjærlighet til musikken – her tas det heldigvis ingen særlige kommersielle hensyn. I stedet setter hun seg ned ved hvert eneste veikryss og finner en ny kurs fremover,
– Soloformen er enda ganske ny for meg, og den har ikke fått noen bestemt form enda – helt uberegnelig, sier hun,
– Man må velge ut noe hver eneste gang.”

Om skribenten

kommentarer