En Samling Sånger – Samling på det jevne
De engelskspråklige utgivelsene er altså ikke representert her, noe som kanskje er et noe overraskende valg. Men greit nok. Det gjør i alle fall samlingen mer homogen, om ikke nødvendigvis mer interessant. Som oversikt over Lisa Ekdahls karriere er dette derimot mangelfullt.
Ekdahls varemerke; lavmælt visepop, er ofte iblandet elementer av jazz, bossanova eller andre mer eksotiske musikkstiler. Likevel er musikken hennes ofte relativt uspennende. Enkelte finner stilen direkte irriterende, særlig på grunn av hennes ungpikestemme som i aller høyeste grad er en smakssak. Jeg kan forstå at enkelte reagerer på denne måten, men for min egen del er kjedsomhet den reaksjonen som ligger nærmest.
Til tross for at Lisa Ekdahl er flink til å variere sitt musikalske uttrykk innenfor rammene av sin visepop, blir det noe langdrygt og stillestående over musikken hennes slik den fremstilles her. Det er ingen tvil om at hun har talent, men litt av problemet hennes er kanskje at hun startet karrieren på toppen. Debutalbumet Lisa Ekdahl står fortsatt som hennes beste og viktigste utgivelse.
Det finnes fire nye innspillinger på En Samling Sånger. Deriblant en ny versjon av Med Kroppen Mot Jorden. De tre helt nye innslagene opprettholder nivået. Og da spesielt Nästa Dag og Slumra In, som henholdsvis åpner og avslutter albumet. Mellom disse låtene finnes femten bidrag som – uten å imponere nevneverdig – likevel gir et bilde av en artist med en relativt respektabel låtkatalog.
