Scroll To Top

Begivenhetsrik aften på Rockefeller

Konserter 29. november 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – fredag 28. november 2003)

Ween er et band som står frem som kulthelter av klasse. Etter som årene er gått siden bandets første utgivelse i 1990, har de sakte men sikkert klatret inn i rockmusikkens innerste tempel. Her gjelder verken salgstall eller hitsingler – i stedet har det for dem vært viktigere å kunne følge sine visjoner.

På denne måten er det nesten like interessant å ta turen innom når Ween spiller, som når stormestre som The Residents og Maceo Parker er på visitt. Følelsen er at man for en stakket stund er en del av musikkhistorien i stedet for publikum på en kommersiell event.

En beghivenhet
Det er nok like mye tilfeldigheter som uvitenhet at denne anmelder ikke vært alt for altfor opptatt av Ween opp gjennom årene. Utgivelser som The Mollusk og White Pepper bidro likevel til å tenne interessen da bandet annonserte sitt besøk til landet. Det ble annonsert med tidlig konsertstart, for her skulle showet vare lenge, og forventningene om å kanskje bevitne en liten begivenhet på en norsk scene var ikke en helt fjern tanke.

Men akkurat slik skulle det ikke bli. Konserten ble likevel båret frem av god kvalitet i bunn, fra et band som har levert varene i over et tiår nå. Ween spilte i litt over to timer (det vil si litt kortere enn det Motorpsycho har for vane å gjøre), uten å gjøre noe særlig vesen ut av seg på scenen. Dermed ble det kanskje en liten nedtur for denne anmelderen som hadde ventet seg noe mer show fra gruppen som kanskje definerer galskap bedre enn noen andre i amerikansk rock.

Musikken skal for all del ikke glemmes her. For når man hadde kommet seg over tapet av et gigantisk ”show”, og heller fikk ørene opp før den fett progressive rocken, dro Ween jokeren frem fra ermet. Og da var det ikke vanskelig å lokke frem smilene til de fremmøtte i salen.

Allsang
Ween leverte låter som Baby Bitch, Voodoo Lady og Piss Up A Rope, med det resultat at mange publikummere var med på allsang fra første sekund. Denne responsen gira bandet inn i flere lange instrumentaler, hvor de med ryggen til salen kastet tema inn og ut av lydbildet, og skapte ganske så interessant progressiv rock uten å miste låten av syne. Kun et fåtall ganger mistet de litt fokus og drev vekk. Det var i disse sekvensene konserten mistet litt glød. Her virket det hele litt for påtatt, som om de rotet seg vekk fra sin sedvanlige treffsikkerhet. Ween mistet dermed noe av den fremdrift som ble fremvist tidligere i settet.

Ufin oppførsel
I disse periodene kunne også Rockefellers fredagspublikum oppleves på sitt verste. Ikke bare ble det kastet nærmest fulle halvlitere fra galleriet, men musikerne på scenen ble også truffet av en sigarettsneiper. Hva foregår egentlig når slik oppførsel forekommer? Man har betalt for å komme inn for å se et godt rockband, og så kaster man en sneiper i ansiktet på hovedattraksjonen? Dette er definitivt blant det som ikke vil savnes når den utskjelte røykeloven trer i kraft neste år. For Ween kunne raskt ha blitt irritert nok til å forlate scenen etter dette. I stedet velger de å fremstå som proffe, og fortsetter seansen ved å finne tilbake til de gode øyeblikkene.

Låtmaterialet til Ween er i seg selv sterkt, og støttes opp av tidvis glitrende prestasjoner av musikernes teknikske kompetanse. Trommeslageren står for eksempel frem som et trumfkort under denne konserten, og sammen med Gene og Dean Ween flikker han frem låtene på et vis som løfter dem opp til presise og kraftfulle innslag fra scenen.

Sjelden opplevelse
Musikken til Ween er videre oppfinnsom i formen, og passer sånn sett fint inn i de fleste formater; være seg rettbent country eller utagerende syrerock. Alle sjangre de tar turen innom, pakkes dessuten inn i en finstemt progressiv visjon på en måte som nok gjør kvelden til en sjelden opplevelse for store deler av de tilstedeværende, som jo har ventet lenge nok på sjansen til å se bandet på en norsk scene.

Ween avslutter det hele med et særdeles populært publikumsfrieri. En haug jenter inviteres opp på scenen, mens bandet setter i gang et messende lydbilde som ender opp i feedback og påkostede brede smil fra publikum i salen.

Alt i alt kan nok dette oppsummeres som en vellykket musikkkveld, selv om deler blant publikum helt klart ikke hadde noenting å gjøre på Rockefeller denne aftenen. Mitt råd til de som føler seg truffet: Bli hjemme neste gang! Et oppmøte for alle andre musikkfans anbefales imidlertid neste gang denne halvveis skrudde gjengen eventuelt finner på å ta turen tilbake til oss bortskjemte nordboere…

Om skribenten

kommentarer