Scroll To Top

Arrogante konger

Konserter 30. november 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – søndag 31. november 2003)

De fremmøtte publikummerne skjønte det med en gang de kom inn i det usedvanlig fulle konsertlokalet. Det var definitivt noe med kveldens hovedattraksjon. Enda klarere ble det når bandets T-skjortemann også pushet kondomer med bandnavnet på, og noen av de så vidt myndige kvinnelige personene i lokalet ropte «We love you, Jared!!» (bassisten) i det Kings Of Leon gikk på scenen.

Sterk start
Hva var det som gikk opp for undertegnede? Jo; Kings Of Leon er butikk! Stor butikk. De ser bra ut, spiller bra og superhipp retrorock. De står med andre ord på nippet til å bli utropt som årets debutanter. Da er det selvsagt utsolgt på en kveld som denne, og forventingene til kvartetten som liveband bare måtte bli store.

«Kongene» starter med Red Morning Light, Youth & Young Manhoods absolutte høydepunkt, og derfor også den nesten perfekte åpningslåt. Et bidrag som svinger like godt live fra scenen som den har tendert til å gjøre ut fra diverse gutterom gjennom dette året. Vokalist Caleb Followill og hans kjekkasband kjører videre på i kjent stil. Underveis retter de litt på sveisen alle mann, mens førstnevnte synger med sin smårustne stemme og tar noen spartanske dansetrinn til Matthew Followills rumleriff. Helt klart en av retrorockens mest forfengelige, men også en av de mest talentfulle vokalister den mannen der akkurat nå.

Ødelagt av arrogansen
Gruppen leverte en standsmessig konsert denne søndagen. Men den blir likevel aldri helt den eksplosive utladningen man på forhånd kanskje hadde sett for seg. Litt av skylden må kanskje den arrogante fremferdselen deres på scenen ta ansvar for.

Det er ikke til å komme forbi at Kings Of Leon utfører sin rock på en særdeles besservissende måte. Kommunikasjonen med publikum er begrenset til sporadisk gryntig, samt ”shout outs” til oppvarmingsacten, før hovedpersonene vender tilbake til å gjøre det de får betalt får å gjøre (les: spille rock).

Å fremstå som hakket mindre ”coole”, og heller ta seg litt tid til tull og tøys, hadde eksempelvis ikke vært å forakte denne kvelden. En konsert på snaue femti minutter blir dessuten i det hele tatt for kort. I alle fall dersom det eksisterer intensjoner for å vise seg som et bedre band enn The Strokes (hvilket i så fall ikke er overraskende i dette tilfellet).

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer