Scroll To Top

Seven Days Of Falling – En moderne klassiker

Plater 1. desember 2003
Karakter

Før Ballad For The Unborn er over, er det lett å bli fortapt i de lette pianomelodiene som spinnes ut på anlegget. Det samme kan sies om det dempende beatet som lirker seg inn bak høytalernettingen. Esbjörn Svensson Trio hvisker seg frem fra ingenmannsland og inn i sjelen med sitt varme lydbilde.

Med Seven Days Of Falling har det svenske bandet gjort en jazzplate som bør passe for de fleste, uavhengig om man fra før av foretrekker Miles Davis eller The Beatles. De fleste nye band som prøver å skape nye territorier, beveger seg over i grenselandet mellom to sjangre, og på den måten finner seg selv. men det passer ikke helt til beskrivelsen av hva denne banden foretar seg. De vandrer derimot hvileløst gjennom alle sjangre, og griper sånn sett verden om livet.

I karakteristikker av dette albumet har mange liret av seg referanser til folkemusikk, samtidsmusikk, pop, klassisk og rock’n’roll. Alt, naturligvis, i tillegg til jazz som ligger kjernen nærmest. Det hele kan ogaå høres ut som et mektig jafs, som de færreste egentlig er i stand til å bite over. Frank Zappa klarte det, Mr.Bungle prøver så godt de kan, mens Jaga Jazzist ser ut til å være på god vei mot målet.

Denne svenske trioen prøver en litt annen fremgangsmåte. For ved å bare nippe innom sin erfaringsbase, tar de på seg klesdrakten de ønsker, og det som skapes gir assosiasjoner både til folkjazzen til Jan Johansson, det pustende drivet til Wibutee og til popvisjonen til Herbie Hancock. Det er rent ut utrolig hvordan Esbjörn Svensson Trio fra et punkt til et annet makter å skifte ståsted. Fra den dempede folkkulturen i Believe Beleft Below, til det mer oppjagede og optimistiske popsmeddrivet som melder seg i Elevation Of Love, er det hele tiden Esbjörn Svenssons Trio som høres i anlegget. For de – de låter alltid som seg selv…

Det lar seg egentlig vanskelig beskrive med ord, dette albumet. Det er alt og ett, på en og samme tid. I bortimot alle innslag flommer det over av like store doser smil som tristesse. Det flommer over av liv, og det er kanskje også best at det står uforklart og åpent til oppdagelse fra den som lytter til verket. I så fall har platekjøperne en fin stund å se frem til, for dette er et album uten synlige svakheter.

Tiden vil vise om Seven Days Of Falling er stor nok til å bli stående som en virkelig og tidløs klassiker på høyde med eksempelvis John Coltranes A Love Supreme eller Forever Changes av Love. men dersom verden egentlig er et rettferdig sted, vil den kunne bli nettopp dét. Så overse ikke sjansen til å gripe muligheten til å oppdage en klassiker allerede nå…

Om skribenten

kommentarer