Svensk indiepop med kred
(Klubb Accelerator, Kägelbanan – Stockholm, fredag 5. desember 2003)
The Radio Dept. har ingen intensjon om å bli spesielt kjente. Sier de. De er fra Malmø og blir gitt ut på det lille stockholmselskapet Labrador. XL Recordings skal gi ut deres debutplate Lessers Matters i Storbritannia. Der kommer de til å bli presentert sammen med storselgere som Badly Drawn Boy, The Avalanches og The White Stripes. Sistnevnte er ifølge The Radio Dept.-sanger Johan Duncanson et ekstremt dårlig band. Det kan man jo være enig i.
Som kredibelt indieband bør man ikke bli for kjent, da forsvinner all kredebilitet. Da blir man dårlig. For dess mindre band, jo bedre. Det er som om det blir mer musikk på hver når et band har få tilhørere. Verdens beste band er altså de som ikke har gitt ut noe, og som ingen har hørt. The Radio Dept. begynner å nærme seg grenseland nå. Det finnes mange band i Sverige med billige trommemaskiner og dårlige gitarer som ingen har hørt om. De må passe seg.
Pop
The Radio Depts lydbilde bærer litt preg av My Bloody Valentine, samt litt av The Jesus And Mary Chain i et mer ambient og halvelektronisk landskap. Resultetet til svenskene er både nedstrippet og majestetisk. På scenen oppfører de seg slik de skal: Ser ned på instrumenene og spiller. Jonathan sier høflig takk mellom hver sang. Ikke noe Howlin Pelle eller Hank Von Helvete her. For hadde en av dem dukket opp på scenen hadde de fått bank.
The Radio Dept. åpner med Pulling Our Weight fra deres nyslupne EP med samme navn. Dette en up-tempo poplåt preget av finesse og klassiske indiegrep. De avslutter med en vegg av gitarstøy, som befinner seg et sted i nærheten av Mogwai. Bortsett fra at Radio Dept. ikke skrur opp sine forsterkere til elleve.
Rock
Embassy er fra Gøteborg og spiller på sin side en form for pop. Gitaristen og sangeren har skrevet «The Anti-Rock Movement” på sin gitar. Han som spiller keyboard og trommer danser rundt som en full Morrissey, mens bassisten ikke gjør så fryktelig mye av seg.
Embassy kan videre karakteriseres som en blanding av New Order og engelsk gitarpop plukket fra åttitallet. Låten Boxcar fra debutalbumet Futile Crimes låter nesten som som bandet The Field Mice med antikke trommemaskiner(!). Men denne velges bort, og spilles ikke under kveldens show. Faktisk spiller de nesten ingen låter verken jeg eller noen andre på Kägelbanan har hørt før. Og plutselig går de til slutt bare av scenen…
Populærmusikken består av tusenvis av fragmenter. Noen hører på baltisk shoegaze. Andre foretrekker norsk elektronika. Og noen hører på The White Stripes. Bandet som har fått utvikle sin ærlige og basale rock skjermet fra musikkindustriens krav om kommersialitet. Innenfor det hjørnet i populærmusikkens univers som befinner seg på Kägelbanan, er det greit å stå på scenen å synge litt falskt, vise frem hvilke band man liker, selv om ikke er noe særlig på gitar.
Det høres ikke nødvendigvis viktig ut, men de er ærlig i sitt uttrykk og i sin omgang med pophistorien.
