Scroll To Top

Dobbelt så trist

Konserter 15. januar 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – torsdag 15. januar 2004)

Torsdag var sannsynligvis en av de roligste kveldene på Rockefeller i Oslo dette året. For når Jim Stärk og Magnet inviterer til dobbelkonsert er det ikke for å lage leven.

Publikum med respekt
Et fullpakket Rockefeller, med stinn brakke i alle tre etasjer, er ikke
hverdagskost når norske band står på scenen, men at disse to har opparbeidet seg en stor tilhengerskare hersket det liten tvil om. Publikum handlet på kommando, og utførte alle ordre fra scenen. Enten det gjaldt å heve tente lightere, strekke armene i været eller hilse til Johansens kompiser på Mono gjennom mobiltelefonen hans.

God gammel stil
Første band på scenen var Jim Stärk. De serverte et knippe av sine vakre
låter som mange etter hvert begynner å kjenne seg godt igjen i. Mest fra
fjorårets kritikerroste album No Time Wasted, men også litt historie fra debuten Ten Songs And Hey Hey ble klemt inn i repertoaret. Til tross for det melankolske innholdet rent tekstmessig, gjorde Stokke Fadnes også plass tilen dose galgenhumor.

– I går spilte vi konsert på Botsfengselet. Når jeg fortalte at vi skulle
spille låten No Time Wasted fikk jeg en litt flau smak i munnen, fortalte han slukøret og ble møtt av lattersalver fra det takknemlige publikumet.

Avslutningsvis spilte de en ny låt, med et navn som undertegnede av lydmessige årsaker ikke fikk med seg. Ukjent navn til tross, låten var av det mer hurtige slaget og kan sikkert være med på å skape et mer variert inntrykk av musikken til Jim Stärk på sikt.

Film og langeleik
Så var det Magnets tur. Even Johansen kom slentrende inn på scenen med vannflasken i den ene hånda og vinglasset i den andre. Først tok han seg tid til å prate litt med en kompis i mobiltelefon, før han dro til med sine svevende dypdykk i melankoliens verden. Magnets bruk av både analoge og akustiske instrumenter i kombinasjon lager en magisk, vuggende stemning i et lokale som Rockefeller.

Folket lukket øynene og tok i mot den naturlige, men likevel så mystiske rusen av vakker musikk. I bakgrunnen snurret en egenprodusert film på lerretet, og på knærne hans hvilte instrumentet som må kunne kalles en slags elektrisk langeleik. Så plutselig snus den magiskestemningen på hodet. Even trår til med sin versjon av Dylan-klassikeren Lay Lady Lay. Riktignok uten Gemma Hayes, men dette så ikke ut til å plagepublikum nevneverdig. Sterkt!

Vellykket kombinasjon
For mange kan det sikkert virke avskrekkende med dobbel dose melankoli. Men i dette tilfellet var det ingen grunn til å klage. Begge av kveldens to hovednavn makter å gjøre det triste til noe vakkert. En overdose av dette materialet kan umulig være annet enn sunt. Hats off!

Om skribenten

kommentarer