Scroll To Top

Støy og harmoni i skjønn forening

Konserter 15. januar 2004
Karakter

(Blå, Oslo – torsdag 15. januar 2004)

Selv om festivalen åpnet med en konsert i Oslo Domkirke tidligere på kvelden, hadde den likevel sin formelle åpning på hovedscenen på Blå torsdag 15. januar. Aslak Sira Myhre åpnet festivalen med en sterk appell om hverdagens homogenitet som i all sin form egentlig er en farligere sensur enn den statsstyrte dikteringen fra diktatorene.

All Ears er kanskje det definitive mottrekk mot den stadig mer kommersialiserte rovdriften bransjen driver på våre kulturuttrykk. De uttrykket festivalen har valgt som sitt er ikke det bransjen søker etter da det er fullstendig umulig å markedsføre effektivt for en hel målgruppe.

All Ears er i stedet preget av dugnadsånd, særpreg og vågemot. Sjauingen gripes av musikerne, det er ingen bestemte sjangre som settes opp som fokus for kvelden og ingen av de som deltar nøler et sekund før de kaster seg inn i leken. Dette medfører at konserten blir en utvilsom suksess fra start til mål.

Emi Maeda

Kvelden skulle føre med seg en del nye bekjentskaper fur undertegnede. Og det hele begynte sterkt og massivt med japanske Emi Maeda. Hun har selv klassifisert seg som ”’the most avant-garde musician from Tokyo living in Helsinki”. Men det er ikke rettferdig å legge slike geografiske bånd på hennes uttrykk. Med klassisk harpe og støybilder har hun funnet et morsomt uttrykk som kan sparre med de beste; noe hun også gjorde senere på kvelden sammen med Maja Ratkje.

Når denne anmelderen låner øre til lydveggene hun etter hvert kaster frem fra mørket, er det en interessant assosiasjon som melder seg. Den samme fusjonen av hverdagslige fakta og utenomjordiske skremselsbilder som man kunne nyte i den japanske filmen Ringu ser ut til å være til stede i Maedas musikk. De elektroniske effektbølgene som dresser opp hennes harpespill med digitale linjer, eller leker gjemsel bak et lag av pelslyd, er en mektig port til en annen virkelighet for stakkars nordmenn. Selve lydbildet varierer fra et massivt monster som brøler mot salen til en søt harpe lekent foran stille knitrende elektronikk.

Ingar Zach / Anders Hana

Ørene var fremdeles andpustne etter settet til Maeda i det Zach og Hana satte i gang med oppspilt frirock av godt merke. Ingar Zach er kanskje et navn mange har et forhold til, men undertegnede ble bare helt satt ut av denne stålsterke trommeslageren med effektiv teknikk og kunstnerisk snitt på spillet. Når man i tillegg inkluderer en ung gitarist som debuterer i slikt celebert selskap, er det ikke langt til smilene sitter løst hos tilstedeværende i salen.

Settet ble delt inn i tematiske numre, men fremdeles fullstendig tatt på kornet av den energiske duoen. Zach jobber som en arbeidskar på grasrota; synlig drevet av like store mengder galskap og mattematikk, mens Hana står, sitter og effekttramper med lukkede øyne og rasende fingerspill. De leker frem og tilbake og sporene settes i god jord hvor de i løpet av den tiden settet varer spenner fra intens frirock som norsk-finske Scorch Trio besøkte med sitt album og ned til aboriginernes urtoner. Det er intenst og betraktelig fysisk; Hana svetter godt i det de avslutter med smil for et tydelig overbegeistret publikum.

Emi Maeda / Maja Ratkje

Kveldens tredje sett var et møte mellom Emi Maedas harpestøy og Maja Ratkjes velkjente støystemme. Det skulle vise seg å bli det vakreste møtet under kveldens show. Hver for seg er disse to talenter av klasse og det skulle vise seg at dette ikke skulle bli borte i et spontant møte mellom de to. Uten ord og nesten uten blikk lekte de katt og mus med hverandre og publikum og fant frem til et uttrykk som på en og samme tid var lidenskapelig og skremmende. Særlig den siste delen av settet satt som støpt; kursen er satt og kontakten er etablert. Resten ser ut til å gå som fot i hose og resultatet er et smilende sterkt sett som viser den viktigste grunnstenen i improvisasjonen: Det å vite når man skal handle.

Ratkje tok teten med stemmelek og vreng før Maeda kastet seg på med hardhent harpe og elektronikk. Denne stormen tok til i styrke etter som man kom lenger ut i konserten; ulende om ørene på publikum. Så finner de stille farvann og finner et uttrykk som er virkelig ambient. Aldri kjedelig statisk elektronikk. Disse musikerne spiller derimot på frekvensbånd og stemninger på en måte som virkelig setter fokus på støy som uttrykk.

Anders Hana / Håker Flaten / Morten Olsen / Maja Ratkje

Kvelden var ikke slutt, men en del av publikum trakk inn årene når de så at harpen til Maeda ble pakket inn. Kveldens konferansier Paal Nilssen-Love rakk å si fra før alle gikk, men en del gikk dessverre likevelglipp av det siste settet. Det kan de være lei seg for da dette settet ikke sto tilbake for de foregående.

Hana og Ratkje fikk selskap av unge Morten Olsen på trommer og den rent ut strålende Ingebrigt Håker Flaten på bass. De ser ut til å streve litt med å finne drivet, men treffer etter hvert og rammer inn frirocken – slik Hana gjorde med Zach tidligere på kvelden. Denne gangen blir uttrykket enda mer massivt, da både Håker Flaten og Maja Ratkje legger ytterligere vekt til lydbildet. Olsen og Flaten ramler hardtslående inn i et intenst driv etter som settet trekker mot midnatt og Hana kaster seg på med raske fingre. På toppen av det hele ligger Ratkje med buldrende motorstemme og diktafonmotorikk. Herlig.

Så er det slutt. Men, om noen timer starter det igjen. Man kan ikke gjøre noe annet enn å glede seg til oppfølgingen…

Om skribenten

kommentarer