Scroll To Top

Stille og tolkende

Konserter 17. januar 2004
Karakter

(Blå, Oslo – lørdag 17. januar 2004

Valget falt på det siste; altså en nedtoning. All-Ears-festivalens siste kveld på Blå startet i det stille, nærmest uhørlige. Den tyske trompetisten Axel Dörner tok improvisasjonen ned til stillheten. Ikke den fullstendige stillhet, men den stille som likevel er full av lyd og liv.

Han trer inn på scenen og skiller seg umiddelbart ut fra den yngre delen av utøverne. Der hvor den yngre garde gjerne kun står frem i jeans og T-skjorte, legger han seg bak en blå dress og sorte sko. Uten antydning til et smil setter han seg ned på en stol på scenen og venter med instrumentet mot leppene. Publikum blir gradvis mer stille, men han venter videre. Knirking i trappa i rommet ved siden av blir med ett en knusende høy lyd, som han nærmest følger den med øynene. Det glir over i stillhet før han begynner.

Axel Dörner

Hvorfor beskrive stillheten før settet begynner? Det virker kanskje unødvendig med en slik digresjon, men når det gjelder Axel Dörners uttrykk er det essensielt. Det er nemlig ikke mange musikere som fokuserer like mye på stillheten i musikken som denne karen. Han bruker den som konsept for sin musikk, og de lydbildene som males frem kan betraktes som metaforer i hverdagen.

En susende lyd melder seg, det hele høres ut som en vifte fra husets anlegg, og det kommer nesten som et lite sjokk at lyden faktisk stammer fra Dörners horn. Med perfekt teknikk holdes pustende toner lengre enn man skulle tro var mulig, og musikeren på scenen trekker publikum med seg ut på en reise gjennom en verden alle tilstedeværende befinner seg i, men kanskje ikke er flinke nok til å være bevisst. Men med noen enkle hjelpemidler kombinert med den høyst imponerende instrumentbeherskelsen, makter Dörner å rive med seg publikum ned til et nivå hvor man nesten kan høre en knappenål falle til gulvet.

Gjennom hele settet sitter Axel Dörner i den samme stillingen og ser rett ut i den mørke salen samtidig som publikum fores med den stilleste musikken på festivalen så langt. Der hvor det første sporet ender, setter han bordet med effekter på den andre siden av seg før han igjen trekker oss med ned i de store dypene. Den andre delen av settet veksler han mer på settet og inkluderer mer bevegelse i tonevalget. Flere effekter inkluderes i lybildet, og det hele ender opp med et takknemlig bukk fra hovedmannen for et overrasket og takknemlig publikum.

Håkon Kornstad / Raymond Strid / Ingebrigt Håker Flaten / Pat Thomas

Emi Maeda introduserer denne kvartetten – på japansk – til publikums store glede og fornøyelse. De fire musikerne har visstnok spilt sammen i to dager allerede for å gå i studio sammen i løpet av den nærmeste tiden. Med det materialet de fremviser her bør nok resultatet kunne bli en suksess også i plateform. Innholdet skal være basert på en plate de alle er veldig glad i; Turning Point av Paul Bley og John Gilmore. Dette låtmaterialet, kombinert med spor fra hjemlige Finnerud Trio, er utgangspunktet til kvartetten.

Det er ikke til å komme forbi at dette står som en av de dyktigste kvartettene så langt i festivalen. Da de allerede har følt litt på hverandres musikalske kvaliteter, låter resultatet som presenteres for publikum både helhetlig og fokusert for utenforstående. Med treffsikre trommetalent Raymond Strid og den allestedsnærværende bassisten Ingebrigt Håker Flaten i bunn, får Pat Thomas på piano og Håkon Kornstad på saksofon mye spillerom. De leker med hverandre og får det spontane til å høres komponert ut. Ved et tilfelle forutser Strid hvilken vei Kornstad kommer til å ta ut av et soloparti og legger opp brusteinene i samme sekund som saksofonisten trykker sporet videre.

Det er et klart tegn på dyktighet når bandet allerede etter få dager sammen klarer se stier de andre kommer til å kunne ta. Ingebrigt Håker Flaten legger en nydelig strykende solo frem for panelet og følges av Kornstad på akkurat det rette tidspunktet. Energiske Strid kaster seg inn med hoppende cymbaler og lekne trommer, mens Pat Thomas behandler sitt store piano på en måte som en pønker aldri hadde turt gjøre med gitaren sin. Dette vil bli et spennende band å følge fremover.

Peter Brötzmann / Storesund

Peter Brötzmann er en kjempe som ga store forventninger etter det monumentalt bra settet han gjorde med Nilssen-Love dagen i forkant. Selv om duoen denne dagen ikke skulle gjenta den prestasjonen, var begge i storform og ga oss en annerledes konsertopplevelse. Denne gang med fokus på dempet intensitet fremfor hardt driv.

Storesund åpner med å legge buen på bassen som et strykende fundament for Brötzmanns intrikate saksofonliljer. Hornet gurgler og vrenger snart mannens strupe både innover- og utover på jakt etter de villeste tonene. Jakten går over tyske fjell og norske fjorder, og ender opp i lydene til Storesunds bass. Som fortsetter å jobbe alene – korrekt og enkelt – før Brötzmann igjen stuper inn i duellen. Denne gangen med en klarinett som nesten ryker under tyskerens utrolig utholdende og svette instrumentering. Det er tydelig at mannen stiller i en klasse for seg da det kun er hans sett som mottar applaus og utrop i løpet av festivalen.

Storesund står ikke særlig tilbake for tyskeren, og ved et tilfelle hopper han rett inn i et forholdsvis rolig parti fra Brötzmann. Det kan virke respektløst, men det er kanskje nettopp denne måten å operere på som gjør denne musikktradisjonen så befriende. Uansett nikker Brötzmann anerkjennende og de slår seg frem videre sammen før settet ender med smil og gode håndtrykk før siste gruppe går i gang.

Dürner / Storesund / Ingebrigt Håker Flaten / Strid

Der de forrige avslutningssettene har vært relativt dynamiske, ender denne kvelden på en forholdsvis mer dempet note. Dürner blåser frem toner som er betraktelig mer høylydt enn i sitt første sett, men det blir aldri noe utpreget kaos av musikken denne gang. De to bassistene legger strykende fingre på strengene sine og skaper en vegg av dempet bass rundt de mer trippende trommene til Strid.

Det høres ut for denne anmelder som om kvartetten satser på å skape klangmylder i stedet for et rent driv. Men det gjør ingenting. Strids raske og forutseende trommetalent legger god grobunn for de to bassistene og Dürners trompet. De kartlegger hverandre med slintrende stivalg og små solosprang før de to bassistene farer avgårde frem i ukjent territorium. Med bue og fingre lager de sammen et deilig lappeteppe av dyp lyd, før Strid formerlig eksploderer og trommer kvartetten sammen til en herlig konklusjon. Publikum er storfornøyde og All Ears 2004 kan sies å være en uforbeholden suksess!

Om skribenten

kommentarer