Scroll To Top

Where Lovers Mourn – Grei gotisk melankoli

Plater 31. januar 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

For å ta det beste først: Åpningssporet, The Cry of Silence, er direkte gåsehudsframkallende! Låta bygger seg sakte opp, går mange omveier, og lytteren blir introdusert for både en demonisk mannlig vokal, samt en pen kvinnelig vokal.

Låta er både avslappende og dyster, men etter seks minutter skjer noe: Taktfaste rytmer setter i sving, og en infernalsk vokal fører an løpet. Adrenalinet stiger i ett minutt, før ting igjen roes ned. Ni minutter uti låta trår bandet til på ny, og orkesteret rocker seg brutalt fram til et rolig pianoparti. Etter cirka tretten minutter ebber musikken ut. Åpningssporet sådde store forventninger til resten av plata.

Men forventningene blir bare delvis innfridd. Problemet er at Where Lovers Mourn egentlig blir svært forutsigbar etter hvert. Den er langt fra dårlig, men lytteren blir sjelden overrasket av spesielt originale vendinger. Vel – litt overrasket ble jeg da det dukket opp et spor som var å regne som en vakker rockevise, med ganske så jordnær instrumentering: rolig gitar, pen vokal og felespill. Men musikken er i utgangspunktet tradisjonell i forhold til sjangeren, det er veldig treigt, ganske tungt, og svært melodiøst. Musikken kan regnes som mer melankolsk enn aggressiv.

På mange måter blir denne utgivelsen noen hakk for alminnelig og husvarm til at man kan gå av hengslene og bli forelsket i den. Progresjonen og originaliteten savnes. På mange måter mangler det mer personlige uttrykket – det som kunne heve bandet over alle andre som også lever av å formidle sørgmodige og dystre stemninger gjennom demonvokal, pen kvinnevokal, synth og tunge gitarer.

Om skribenten

Ørjan Skien

kommentarer