Scroll To Top

Supagroup – Nesten bra

Plater 2. februar 2004
Karakter

Åpningskuttet Rock and Roll Tried To Ruin My Life sier i og for seg det man trenger å si om amerikanske Supagroup: Dette er hard, rett frem, jeg-går-rett-på-samme-hva-jeg-støter-på rock & roll. Rolling Stones. AC/DC. Sanger om sex, drugs and rock & roll. Et forrykende sceneshow. Tonnevis med energi. Men det når ikke helt opp.

Supagroup er et band som har vunnet sin berømmelse gjennom endeløse konserter og turneer vidt og bredt over det amerikanske kontinentet. Men at de er fantastiske live betyr ikke nødvendigvis at de holder mål på plate. Supagroup er en samling av 12 låter som ikke funker som de skal.

Det er noe som mangler. Litt for mye kule tekster og vill oppførsel og ikke nok substans. Bandet høres ut på plate som Rolling Stones høres ut live – trøtt og tynt. Og det er synd, for de har noen gode ideer. Det drukner rett og slett i forsøket på å appellere til rebellene.

Sanger som I Need A Drink og Cat Soup er ment å spille på mytene om fyll blant musikere, men ender opp med å bli ubehagelige hyllester til alkoholisme. Sporet Murder, Suicide, Death der vokalist Chris Lee synger at han skal drepe kjæresten og hennes elsker og så begå selvmord er både ufyselig og uheldig og etterlater lytteren med en vond smak i munnen.

Det hele virker infantilt og flåsete. Det er flere musikalske høydepunkter på plata, men de blir overskygget av dårlige tekster. Resten av sangene er kjedelige og uoriginale. Mye minner om Reef og Supergrass, men når ikke opp til deres kaliber. Det er mulig denne plata funker hvis du spiller den veldig høyt på en fest, men ellers er det vanskelig å se den gjøre nytte for seg som annet enn støvsamler. Bandet har potensiale, men de roter seg bort i rock & roll livsstilen.

Om skribenten

kommentarer