Scroll To Top

House Of Ill Fame – Et hyggelig tilbakeblikk

Plater 7. februar 2004
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Niagra Falls er for de fleste ikke annet enn en diger foss et sted på det nordamerikanske kontinentet. Få vet at det også ligger en liten by der. Fra denne lille byen kommer fire gutter som kaller seg The Trews, og de har laget et knippe låter av god gammeldags, bluesinspirert syttitallsrock. Bare så det er sagt: Dette er ikke Jet, Supergrass eller Oasis. Dette er noe ganske annet, og veldig interessant!

Når man henter inspirasjon fra noen av historiens mest etablerte band, er det vanskelig å finne sin egen stil. Derfor er det kanskje ikke så rart at band som Oasis, Jet, Reef og The Thrills til tider høres ut som blåkopier, eller moderne utgaver, av gamle kjenninger som The Beatles og The Rolling Stones. Men en og annen gang dukker det opp band som klarer å markere seg selv i forhold til originalene. The Trews er et slikt band. De låner farger fra klassikerne, men i stedet for å tegne etter gitte mønstre, starter de med blanke ark. Resultatet er et album med mange nye ideer, og flere ferske innspill i en allerede velutviklet sjanger. En fryd for ørene og en hyggelig påminnelse om at det fremdeles er mer å hente i rockens gullgruver.

Tynne vrengte gitarer og melodiske riff legger et bunnsolid fundament for sterke vokalharmonier. Colin MacDonalds stemme er imponerende sjelfull, og den spenner over et overraskende vidt spekter. Broren John-Angus sin sologitar vekker minner om Jimmy Page, Eric Clapton og andre glemte helter.

Låter som Not Ready To Go, When You Leave, og den første singelen Every Inambition, er fengende og har høy allsang-faktor – uten at låtene dermed er teite eller irriterende. Bandet presenterer også gode og uvanlige ballader som Hopeless og You’re So Sober og viser stor bredde i sitt musikalske spekter.

Albumets miks og produksjon legger seg vågalt tett opp til syttitallet, og albumet gir egentlig lytteren en følelse av å ha reist tilbake til en tid der musikken, og ikke produksjonen, sto i sentrum. Noen vil nok savne de dundrende tromme- og bassporene man er blitt vant med de siste årene, men etter et par gjennomspillinger er det savnet blitt erstattet med en nyvunnet respekt for et band som våger å gjøre ting annerledes.

House of Ill Fame er et vågalt prosjekt som er overveldende vellykket. Det eneste å klage over, er at albumets tolv spor kun strekker seg over 40 minutter. Det er med andre ord ledig plass, og bandet har mest sannsynlig mer å by på.

Om skribenten

kommentarer