Scroll To Top

Indiehelter uten fremdrift

Konserter 20. februar 2004
Karakter

(Garage Oslo, Oslo – torsdag 19. februar 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

Fotograf: Frode JørumSom support stilte det svenske emobandet Logh som spilte som forventet et pent og godt lydende lite sett, men uten å overbevise helt. Til det har bandet ennå ikke de virkelig gode låtene, selv om Yellow Lights Mean Slow Down er en av de bedre sangene innen sjangeren. Svenskene har et stillferdig og varmt lydbilde, men overraskende nok var de best når de kjørte på litt kull og skrudde på fuzzen. Mer av det kanskje?

Mistet fremdrift
Når vokalist, gitarist og låtskriver Benjamin Gibbard og kompani presis klokka halv elleve (plusspoeng til Garage for regelen om at hovedbandet starter klokka halv elleve uansett) kom ut på scenen, var trengselen stor og stemningen forventningsfull. Ville de nye indieheltene innfri? Både ja og nei skulle det vise seg.

Kvartetten utmerket seg ved å være eminente musikere på alle måter, og skiftet også ofte instrumenter seg i mellom, noe som tilførte musikken mye fin nerve. Men det førte også til at de brukte vel mye tid mellom låtene i settet. Fotograf: Frode JørumDermed mistet konserten mye av den viktige fremdriften og oppbygningen. Dette til tross for at bandet var i et meget godt humør og spøkte en del seg i mellom og i kontakten med publikum.

Men med Death Cab For Cuties musikkstil, er de kort og godt avhengig av å få til dynamikken de gjør så bra på plate også i livesammenheng.

Nick Harmer: The Man!
Benjamin Gibbard er for øvrig et fascinerende skue på scenen der han vugger fram og tilbake i sin egen lille verden. Men den som virkelig fascinerer er bassist Nick Harmer. Ikke bare på grunn av hans intense framtoning, men først og fremst hans fantastisk fete og oppfinnsomme traktering av firestrengeren sin. Mannen triller fram de varmeste, dypeste og mest suggerende toner som kan komme fra en bass. Han er på mange måter selve ryggraden i Death Cab For Cutie, i hvert fall i livesammenheng.

Mikrofonteknikk og knallåter
Repertoaret var hentet fra flere av gruppas utgivelser, men med en naturlig vekt på Transatlanticism. Noe som selvsagt ikke var til å forakte. Dessverre var det veldig vanskelig å høre Gibbards vokal som er så essensiell for de glimrende melodiene. Hans sarte og lite lungekraftige stemme var mikset veldig lavt ut, i tillegg til at han hadde en litt svak mikrofonteknikk.

Fotograf: Frode JørumMen sett bort fra disse ankepunktene, var det en fryd å få knallåter som The New Year (med tilløp til gåsehudfaktor), The Sound Of Settling og den monumentale tittellåta fra fjorårets album. Og da bandet kom inn til sine to ekstranummer, spilte de blant annet I Was a Kaleidoscope fra The Photo Album på oppfordring fra en publikummer i stedet for den opprinnelige låta tiltenkt formålet. Sånt må man bare like.

Death Cab For Cutie leverte altså en god, men litt skuffende konsert der det ikke skortet på de gode låtene, men som i altfor stor grad bar preg av en tam fremdrift og mangel på de store høydepunktene. Vi satser på at neste besøk blir hakket bedre.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer