Scroll To Top

Signs And Fiction – Vakkert, men ikke fullendt

Plater 1. mars 2004
Karakter

Selv om høsten for lengst er passert og vinteren så vidt er i oppløsning er det som alltid et marked for malankolsk musikk. Signs And Fiction er en utgivelse som bærer til skue en ung låtskriver som leverer et godt om enn ikke fullendt produkt på sin solodebut.

Musikken på Signs And Fiction er relativt typisk singer/songwriter-stil med et nikk til country og visepop. Det er med andre ord ikke akkurat grensesprengende dette her, men eksemplene på detaljer som fremhever låtene er mange. For eksempel gir mandolinene på Rainbow Valley det lille puffet sangen trenger for å hevde seg.

Men Heidi Marie Vestrheim tar tidvis også sjansen på et noe mer moderne sound, slik vi kjente henne fra hennes tidligere band Atakama. På Favourite Song blir det nesten litt Portishead-aktig; med harper og strykere som er et lurt innstikk som tilfører plata noe av det den trenger av variasjon. Man må heller ikke glemme at hun synger duetter med blant andre Pedro Carmona Alvarez fra Sister Sonny og Christine Sandtorv fra Ephemera – noe som også fungerer etter intensjonen.

Det tar litt tid å komme inn under pelsen på sangene. Selv etter to-tre runder kan man fort bli sittende litt i villrede over musikken hennes. Men etter det kommer sangene smygende innpå, og før vi vet ordet av det skjønner vi hva det hele handler om. Stemmeprakten hennes er imponerende nok, men er i seg selv ikke direkte eksepsjonell. Heidi Maries forse er at hun synger med en uttrykksfull teknikk og med en autoritet som gjør at lytteren lett føler seg invitert med på historiene hun forteller. Hun har evnen til å leve seg inn i sitt eget tekstunivers og virker rett og slett kledelig selvsikker der man maner henne fram på en jentehybel med gitaren sin. Dette anlegget for innlevelse gir sangene både dybde og tyngde selv når hun roter seg inn i litt svulstige tekstlinjer.

Det finnes faktisk ingen direkte dårlige sanger på Signs And Fiction, men et par av sporene føles kanskje litt anonyme innimellom alt det andre. Atter andre spor peker seg imidlertid ekstra positivt ut. Særlig er det verdt å trekke fram Time, før nevnte Rainbow Valley og Desert Song, hvorav sistenevnte utvilsomt er en låt som vil huskes fra 2004. En vanedannende sak som fenger noe så aldeles sinnsykt.

Selv om det er ting ved denne platen som ikke er fantastisk, så er det mer enn nok av positive ting å trekke fram som gjør at albumet holder vann. Det skal bli spennende å følge med denne artisten i årene som kommer.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen.

Twitter: @swazi98chafin
Last.fm: last.fm/user/Swazi
Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin

kommentarer