Scroll To Top

Whitelinefever – Superfet personlig debut

Plater 1. mars 2004
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Kjell Breivik er likevel et mer eller mindre ukjent navn. Hadde undertegnede sett bildene inni coveret før første avspilling, hadde sjansen vært stor for å undersøke verket med en stor klype salt.

Kombinasjonen comboyhatt, store amerikanske lastebiler og Jesus i ulike positurer, er en svært mistenksom kombinasjon. Heldigvis ble det ikke tid til dype observasjoner før albumet havnet i bilspilleren. La det være sagt med en gang: Dette er ikke kristenrock, bare fet amerikansk countryrock av solid kvalitet. For her er det fullt mulig å glise bredt i takt med hver eneste låt. Takk Kjell Breivik for en flott musikalsk opplevelse, og for en plate som våren 2004 kan feires med.

Internett ble redningen for å finne ut noe om Kjell Breivik. Her er litt av hva som sto: «Kjell Breivik er en drittsekk. Han kunne gå på fylla i ukevis. Hjemme satt samboer og barn. Til slutt kastet samboeren han ut. Livet hans var i grøfta. Kjell Breivik keeps it all together. Kjell Breivik got the band to the places they needed to be! Kjell «Rebell» møtte Jesus. På et kristelig møte ble han stående å gråte. – Det var ingenting ved ham som jeg kunne akseptere som menneske, sier en venninne av Kjell og samboeren.»

Beskrivelsen forklarer også en del om hva som skjuler seg bak artistnavnet Colt. Kjell Breiviks tidligere liv var en bergogdalbanetur – med flest utforkjøringer. Mannen kjenner rockmiljøet ut og inn etter årevis som som lastebilsjåfør, roadie i Rogaland (for blant annet Morten Abel, Vestlandsfanden og Kaizers Orchestra), og vokalist i eget band. I disse årene både så og deltok han på baksiden av medaljene. Alkohol og dop er stikkord. Inntil det til slutt tok mer enn overhånd. Kjell befant seg på bunn. Veien opp igjen syntes umulig.

For å gjøre en trist historie kort. Kjell Breivik hadde i årevis gått med tekster og musikk i hodet som han ikke fikk ordentlig ut, selv om han hadde spilt inn noen av dem med Colt. Ikke før sterke rogalandsmusikknavn som Inge Engelsvold og Gulleiv Wee for tre-fire år siden fikk tilgang til de halvferdige innspillingene ble det fart på sakene. Lyset begynte å sive inn i tunnelen.

Før WhiteLineFever imidlertid kom ut av mørket for godt, tok fylla og kriser igjen kontrollen over Breivik. Ventingen ble forlenget enda en gang, og ikke før nå har de altså klart å jobbe frem denne superbe utgivelsen. Breivik sluttet med dop og faenskap. Han har møtt Jesus og blitt omvendt. Han har flyttet tilbake til familien sin og fått livet i gave på ny.

Dette og mer til synger han om av sine lungers fulle kraft. Også moren blir hyllet: «Mama shut down this well of pain / When will Jesus ever come down here again».

Albumet er videre en utlevering av privatliv og følelser, godt blandet med erfaringer og opplevelser med dop og alkohol. Tekstene er sterke, rå og totalt uten slør. I Ha Ha synger han: «Frank had a tatoo she got one to / They both got stoned by sniffing glue / Frank ended up losing his grip / A one way ticket on the needle tip». I The Rebel avsløres: «Needle and spoon don’t comfort my misery». På Gone kommer strofen «But I’m gone I’m on my way to nowhere». Og i Whitelinefever synger han med en klar dobbeltmening: «But I keep following that white line until the day the sun goes down».

Det hersker liten tvil om at Kjell Breivik har skrevet disse låtene om sitt eget liv. Låtene er for det meste knallgode, tekstene er sterke og musikerne ytterst kompetente. Produksjonen likedan. Til å begynne med faller kanskje låtene litt fra hverandre, men etter flere gjennomspillinger vokser de jevnt og trutt. Breivik synger og spiller munnspill, og enhver lytter vil ofte høre hvor hans musikalske inspirasjon kommer fra. Rolling Stones, amerikansk country og rock, er med hele veien, og det er et uomtvistelig faktum at mannen har fått med seg sin dose av heavy gitarriff opp gjennom årene.

Men det er aldri snakk om kopiering eller dårlig fremføring av andres oppfinnelser. Snarere en videreutvikling av egen stil basert på solid musikkhistorie og et beinhardt liv. De fjellstøe rytmene hamrer seg inn i kroppen. Innimellom kommer det lekre taktskifter og nedjusteringer, før det atter en gang er øs-pøs. Herlig rett og slett, selv om klisjeene noen få ganger tar over. Men pytt, hadde norske førstutgivelser vært halvparten så ærlige og energiske som dette, kunne vi gått flotte rocketider i møte.

Håpet nå er at radiomusikksjefer klarer å se vekk fra silikonpupper og liksomrockere med bukseræva på knærne, slik at vi får høre store doser av Kjell Breivik og Colt på radio fremover. Whitelinefever fortjener oppmerksomhet og et stort publikum.

Om skribenten

kommentarer