Only Time Will Tell – Lett å lytte til, lett å glemme
Størst internasjonal erfaring har bassist Flavia Canel, tidligere gitarist i Drain STH. Noe som sikkert kan komme godt med når Blowsight nå skal legge verden for sine føtter. Men da må låtmaterialet forbedres betraktelig. For selv om det er lite å utsette på bandets prestasjoner bak sine instrumenter, blir dette både lett å høre på – og like lett å glemme!
Til tross for dette kan vi med godvilje trekke fram Needle som sporet som skiller seg ut fra resten. Der Bus Girl strever seg gjennom hakkete versriffing, og kulminerer i et standard melodiøst nu-metal refreng, har Needle et hardere og mer interessant uttrykk. Her varieres det veldig bra mellom rytme og bruk av både gitar og bass.
De to siste sporene, Breather og Friday Hole, blir derimot ganske så anonyme i sammenhengen. Førstnevnte kunne for øvrig vært unnfanget hos Nickelback, uten at det hever låten noe nevneverdig.
Tekstene er dessverre også ganske så anonyme; det blir for enkelt og bandet mangler rett og slett sting. Dette vil nok bedre seg etter hvert som materialet øker i mengde og Blowsight får mulighet til å velge bort låter til et eventuelt album.
Nå er dette riktignok en demo, så vi skal ikke legge for mye vekt på det produksjonsmessige. Men en ting som bør nevnes er at for et rockband blir det som serveres her en tanke for polert. Og et mer rocka uttrykk ville utvilsomt ha hevet produktet betraktelig.
Det er likevel ikke tvil om at det bor kvaliteter i bandet. Mye her bærer som nevnt preg av å være en demo, men tross det bør materialet tenkes nøye igjennom før det gis ut på det store markedet. Så til Blowsight: Gå i studio, vreng ut innsiden og gi publikum det de vil ha: Kompromissløs rock med sting!
