Scroll To Top

Fengende, men ikke mer

Konserter 13. mars 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Aulaen – NHH, Bergen – fredag, 12 mars 2004)
Foto: Atle Kold Hansen

Fotograf: Atle Kold HansenHandelshøyskolen i Bergens tradisjonsrike festival Uken er nå i gang igjen med konserter, foredrag og revy. En del interessante navn har de fått på plakaten og på fredag sto en av headlinerene på scenen, Ash. Tim Wheeler og kompani har etter hvert blitt å regne som bergensvenner med konserter i byen ganske så ofte. Det hindret ikke bergenserne i å møte mannssterke opp i Aulaen på NHH, ikke helt fullt men mange nok til å skape en riktig god stemning.

Eksplosiv åpning
Ash gikk på scenen ikke lenge før midnatt og sparket fra seg fra første stund. Ved å åpne med fabelaktige Girl From Mars settes standarden høyt, og publikum elsket det, selvfølgelig. Fotograf: Atle Kold HansenStemningen var utrolig bra, kunne det bare følges opp. Neste sang ut, Meltdown, tittelsporet fra deres nye album som er ventet om ikke så lenge, og den traff den og, eksplosiv og energisk, akkurat slik vi vil ha Ash.

Dyktige på scenen
Tim Wheeler er en rockestjerne som kler scene, ingen tvil om det, lettere ubarbert poserte han med gitaren i alle mulige stillinger, hele konserten igjennom. Det hele virket lite selvhøytidlig og veldig ekte. På sin høyre side hadde han på rytmegitar Charlotte Hatherly, for anledningen i kveldens definitivt korteste skjørt, som minte om en krysning av Kim Deal og PJ Harvey.

Bassist Mark Hammilton leverte varene han også, der han viste frem hvor mange posisjoner det er mulig å traktere en bass i. Generelt gjorde bandet en fin figur på scenen men kveldens virkelige stjerner var publikum på de ca 15 fremste radene. En innsats helt uten like hele konserten igjennom, imponerende. De svelgte alt de fikk servert fullstendig uten å tygge og det ble lett å være rockestjerner på scenen.

Til tider uspennende
Fotograf: Atle Kold HansenAsh er definitivt best live når de spiller raske eksplosive låter med trøkk i, på balladene blir det hele litt uinteressant, luften går liksom litt ut av dem da. Heldigvis var det hovedsakelig raske låter som blir servert her, dessverre var mange av de nye for like hverandre og til dels anonyme. Det hele ble til tider litt grøtaktig og uspennende. En blir raskt mettet og vel så det. Setlisten kunne med fordel vært kuttet ned og dermed holdt et jevnere høyt nivå. Slagerne var jevnt fordelt og løftet nivået men skuffelsen var stor når ellers så nydelige Shining Light ikke maktet å gi gåsehud på undertegnede, noe den skal.

Mot slutten av konserten tok det seg litt opp, støyen økte og energien på bandet likeså. Problemet var at ørene begynte å bli lei av låter som ikke skilte seg veldig fra hverandre og lysten på at det hele måtte ta slutt snart var tilstedeværende. Burn Baby Burn er nittende låt ut og avsluttet et show som fenget uten å imponere spesielt mye.

kommentarer