Scroll To Top

Gullstrupen Thomas

Konserter 16. mars 2004
Karakter

(Kroa i Bø, Viko’04, Bø – tirsdag 16. mars 2004)
Foto: Frode Jørum

Kritikerroste og publikumselskede Thomas Dybdahl og hans The Great October Sound er på en aldri så liten norgesturne, og denne gangen er det den mer rocka utgaven som er på veien. Og for oss som ikke har hatt gleden av å se mannen live ennå, var det ikke til å legge skjul på at vi var spent på om han ville være så god i konsertutgave som vi kunne forvente av en artist med to suverene album på samvittigheten.

Rundt tre hundre andre hadde tatt turen ned på Kroa. Stemningen var god allerede når supportbandet Andreas Segrov Band gikk på scenen – et band undertegnede dessverre ikke fikk med seg, men som flere mente var verdt billettprisen alene.

Synger bare til deg
Å se Thomas Dybdahl & Co på scenen er ikke nødvendigvis i seg selv kjempespennende. Her er det ingen fysiske krumspring, gitarsoloer på monitoren eller stagediving, mens bandet står forholdsvis stille. Uten at det er noe man forventer. Og det tar faktisk litt tid før rogalendingens magi når ut til oss. Men etter at en liten halvtime har gått og Thomas drar ned lyden og spiller en lavmælt og nydelig utgave av Adelaide, det er da skiftet kommer. Fotograf: Frode JørumNettopp da var det nemlig at Thomas Dybdahls unike evne som gjør at det virker som om han synger bare til deg åpenbarte seg. Helt spesielt. Det er bare «deg» og han i rommet, og han forstår hva du strir med og synger om det. Det er sånt som skaffer karen nye tilhengere og som gjør at man hører musikkens hans i hodet dagen etter også.

Den unike stemmen
Dybdahls stemme er unik og det er nødvendigvis den enorme sjelelige dybden som ligger i den som har gjort ham så populær og elsket på så kort tid. Klart, han er en solid låtskriver, men er det noen som kunne ha gjort hvilken som helst låt til sin egen, så er det Thomas Dybdahl. Norges svar på Jeff Buckley. Det er det han er! Og som en kamerat sa i forbifarten: «Er det noen som måtte ha noe i utlandet å gjøre, så må det jo være han der». Ingen motargumenter fra denne kanten.

Fra nevnte Adelaide og ut var det den reneste triumfferd for vår vestlandske venn, og stemningen i salen ble bare bedre og bedre. Mirakuløst nok virket det også som om fyllepratnivået sank betraktelig underveis. Noe som må sies å være en prestasjon i seg selv, med tanke på at inntaket av alkohol ute blant publikum definitivt ikke sank.

Konklusjon: Det er helt klart ikke noe kjedelig med Thomas Dybdahl, men det er nesten mistenkelig hvor solid han virker og hvor godt likt han er av alle typer nordmenn. Noe som både kan være litt provoserende (har han ingen feil!!!?) og samtidig veldig hyggelig. Sikkert er det at han leverer både akustisk og elektrisk. Men får vi velge, så setter vi nok en knapp på den lavmælte og intime Thomas. Det er nemlig da han virkelig viser hva han er laget av: Gull.

Bildeserie

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer