Scroll To Top

The Bronx – Siste skrik fra Bronx

Plater 17. mars 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Husker du enda da du var liten og kjøpte kinaputter for perverst mye penger under handleturen med mor til Sverige? Husker du også hvordan du fyrte av alt du hadde av nyervervet krutt på en kort halv time, for å så leve på adrenalin-og dopaminrusen en liten mannsalder?

Synes du slikt er gøy fortsatt, er The Bronx et band for deg. Den Los Angeles baserte gjengen peiser på med sint, pågående og ufattelig fengede punkhardrock med røtter i emo. Og sanker inn en bemerkelsesverdig stor gullmedalje for innsatsen med å gjøre rocken energisk igjen.

Det skal faktisk ikke så mye mer til for å lage en beintøff plate. Har man aggressiviteten, sammen med den nødvendige fandenivoldske holdningen, vil man nå langt. Det er akkurat det The Bronx kommer til å gjøre. De kommer til å nå så langt det er mulig å komme med et hissig emorockuttrykk i bagasjen. Et kick-ass uttrykk de har fått hjelp av den tidligere gitaristen i Guns n’ Roses: Gilby Clarke, til å finne.

Det er når gudbenådede bangere av type False Alarm, Cobra Luche og I Got Chills dunkes i gang, man skjønner at noe stort er i emning. Vokalen skrikes på en så aldeles forrykt og desperat måte, at man ikke helt vet man skal gjøre. Skal man dukke unna og redde ørene, eller bli stående og risikere å bli hodestupsforesket i et musikalsk monster? Et beist av typen som kommer til å være slem med trommehinnene dine i lang tid fremover? Selv om det frister å vike unna, ikke gjør det! Du kommer til å angre bittert på det når dette en gang kicker.

Liker du norske vidunderbarn som Amulet, JR Ewing eller amerikanske kvikkaser som Rocket from the Crypt og Hot Snakes? Da er det ikke mye lure på, gitt: The Bronx er kort og godt å anse som pensumet ditt dette semesteret. Det er hardt, rått og viser ingen tegn til å ville inngå kompromisser på veien. Deilig befriende er det som beskriver den kognitive stemningen best etter å ha hørt på denne debuten altfor mange ganger.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer