Devil’s Daughter – Rock på gamlemåten
The Squareheads er et av flere band som fører Haldens stolte, bredbeinte rock’n’roll-tradisjon trygt videre. For ingen skal komme å si at dette er smørpop av den politisk korrekte typen, med sensitive tekster om blomster, bier og annen småprat. Tvert imot er dette den gode gamle rett-frem-rocken, som det er lett å bli glad i. Låtene bades i riff før de pudres med blytung attityde .
Denne uttrykksformen er ikke noe nytt under solen. Slik har rockere spilt lenge. Men derfor er vi også rimelig sikre på hva vi får når vi dytter en slik plate inn i spilleren. Platen byr ikke på noen snedige overraskelser, og heller ikke på momenter vi ikke har hørt før. Nøkkelen er at det fungerer så avsindig godt!
Der hvor The Carburetors tenderer til å bli ensformige i løpet av en hel plate, holder The Squareheads seg slemt godt. De variere låtene sine såpass at de forblir forbløffende kule å høre på, også i lengden. Dessuten er det et eller annet ved den krystallklare lyden. Mange skiver kommer ut av studio med lyd som om den skulle vært tatt opp på do. Noe som heldigvis ikke kan holdes mot denne utgivelsen.
Egentlig er det ikke noe videre poeng å trekke frem spor som er bedre enn andre her. Dette er en plate som pøser på fra første riff, og klarer å holde dampen oppe hele skiva igjennom. Så er du en venn av Gluecifer, The Hellacopters, eller noen andre griserockere, er dette en skive du vil finne mye glede i. «Rocka på nuh»!
